Abigail’s party er skrevet av Mike Leigh og hadde sin første oppsetning i 1977. Etter det har den blitt satt opp utallige ganger rundt om i Europa, og nå er turen kommet til Nationaltheatret. I regi av Arthur Nauzyciel har denne forestillingen gjenoppstått og blitt en 2 timer og 45 minutter lang affære.

Se for deg at du drar på en fest til en gammel venn. Det er egentlig ingen du kjenner der, du bare kom dit for å være hyggelig. Folka som er der virker ganske kjipe og uinterressante og du bestemmer deg for at du skal ta siste banen hjem. Når det er en halvtime igjen til siste banen går, du har kjedet deg i noen timer og vurderer å begynne og pakke sakene dine skjer det plutselig noe. En jente spyr på en av de andre jentene, og avslører deretter at hun har ligget med kjæresten hennes. Masseslagsmål oppstår og du tenker: Jøss, dette var jo ganske underholdene alikevel. Du måtte bare tåle noen kjedelige timer først. Akkurat sånn, er Abigail’s party.

Scenografien er upåklagelig, estetisk sett. Det er mulig for noen av publikummerne og sitte oppå scenen, selve scenerommet er blitt bygd som et platå som delvis går over de første radene. Dette skaper en speileffekt, som blir ytterligere forsterket når det henger et bakteppe på scenesiden som er en kopi av radene på Nationaltheatret. 70-talls uttrykket ser bra ut, rikt og spennende. Det ligger også mye symbolikk i det – det er mer kult enn komfortabelt. Det ypperste eksempelet er en grønn puff, et stort komisk element som det er komplett umulig både å sitte i og reise seg opp fra.

Alikevel melder det seg noen problemer med dette valget. Det er veldig kult at de har valgt å bruke scenen på Nationaltheatret på en ny måte, men dette er den ikke bygget for og det merkes. Lyden blir dårlig når skuespillerne prater i begge retninger, uten mikrofon. Blant annet Mads Ousdal blir sittende med ryggen mot vår del av publikum store deler av forestillingen, og det blir vanskelig å høre hva han sier. Jeg satt på en av de første radene, så det er lett å forestille at oppe i galleriet er det komplett umulig og høre han.

Beverly er vertinnen for denne festen, som danner rammen for hele skuespillet. Sammen med sin mann Lawrence inviterer hun den fraskilte Susan og det nyinnflyttede paret Tony og Angela hjem til seg. Tony og Angela har akkuat flyttet inn i nabolaget, og higer tydelig etter og oppnå den ultimate middelklassestatusen som Beverly og Lawrence allerede har. Angela kopierer Beverlys ord og uttrykk og roser alle møblene og platene hennes for å forsøke og vise at hun også passer inn i denne verdenen.

Første akt er godt over dobbelt så lang som andre akt, og dette er etter min mening unødvendig. Alle vendepunkt og all dramatikk er spart til andre akt. Første akt føles ut som en enormt lang opptrapping hvor alle blir fullere og fullere, mer og mer frustrerte og innbitte. Det ligger også komikk i dette, men den blir gjentatt til det kjedsommelige. Den tjuende gangen en skuespiller må rulle av den tidligere omtalte puffen istedet for å reise seg er mye av komikken vekk.

Setene ved siden av meg var tomme etter pausen, og etter en såpass langtekkelig førsteakt er det mer enn forståelig. Holder du ut gjennom denne, venter det seg alikevel overraskelser og mye dramatikk. Spørsmålet er bare om første to timene er verdt de siste, gode 45 minuttene. Om du er klar for å nyte kul musikk, kostymer og scenografi i to timer, for å deretter få servert litt velspilt dramatikk på tampen av forestillingen, ja. For min del var det ikke nok.

Bilder i artikkel ved Nationaltheatret. Fotograf: L-P Lorentz
Artikkelbilde ved Nationaltheatret. Fotograf: Gisle Bjørnebye

Promovideo for Abigail’s party: