Anmeldelse: Elena

Med store håp dro jeg for å se fjorårets vinner av juryens spesialpris ved Un Certain Regard på Cannes-festivalen.
Regi:Andrey Zvyagintsev.
Med: Nadezhda Markina, Elena Lyadova, Andrey Smirnov, Alexey Rozin
Nasjonalitet: Russland
Plottet: Elena er ei gammal dame. Hun er gift med den rike surpompen Vladimir, men fungerer vel først og fremst som hans hushjelp. Fra et tidligere ekteskap har hun en sønn, den ubrukelige Sergey, som bruker dagene på øl og videospill. Han er avhengig av pengestøtte fra Vladimir via Elena for å forsørge sin familie. Så får Vladimir helsetrøbbel av no slag, og testamenterer brorparten av sin formue til datteren. Dette setter Elena i en beklemt situasjon: hva kan hun gjøre for å sikre sin sønns fremtid.
Javel, et greit premiss som ikke gaper for høyt, og som gir fin grobunn for en russisk drama-thriller om forbrytelse og straff. Dessverre er Elena ingen Raskalnikov. Og Zvyagintsev er like langt fra gamle Dostovjevski som han er fra Dardenne-brødrene, som har traktert tilsvarende materiale på atskillig bedre vis før.

Hovedproblemet er vel at det er umulig å bry seg om folka som bor inni denne filmen. En usympatisk og kjip gjeng, på tross av glimrende skuespillerkunst. Kanskje dette er poenget, å vise “ekte” folk, men hva er det regissør Zvyagintsev ønsker at jeg skal føle? Han kan da umulig ville at jeg skal heie på Elena og hennes slaskete sønn? Kanskje han ikke ønsker å ta parti med noen. Unasett, resultatet er at jeg driter fullstendig i hvor dette bærer. Noen penger skal skifte hender og det er meg likegyldig hvem som får dem til slutt.
Videre er lydsporet (ett Philip Glass-tema på repeat gjennom store deler av filmen) påtrengende og hårete, særlig når det akkompagneres av dvelende bilder av triste, grå sovjet-blokker eller gammalmanns-ræv i svømmebasseng. Alltid skal folka i disse filmene plaske rundt svømmehallen. Faen heller.
Det eneste jeg virkelig likte med denne filmen var vel egentlig kjernekraftverka som hele tiden ligger som et guffent bakteppe. Man kan vel si at kjernekraftverk tar seg skammelig godt ut på film.
Alt i alt: en dørgende kjedelig film som kollapser under sin egen ekle kvasikunstneriske påkledning.
3/10
Video/bilder: filmwebs mediaserver
Legg igjen kommentar: