Nova Noir

Filmmagasinet Nova Noir gir deg hver uke anmeldelser av ukas mest spennende kinopremierer, intervjuer av fremadstormende skuespillere og regissører, samtidig som vi retter fokus mot de som blir tilsidesatt av andre medier.

Radiotjenesten

Våren 2016 består Nova Noir av: Lars Gjerdrum Haugen, Miriam Angela Folland, Daniel Bergum, Kaja Crompton, Halvard Harboe, Jawad Benhammou, Eivind Bjørnevåg Helgeland, Rakel Biørnstad, Ludvik Verndal Wiltil, Olav Haraldsen Roen, Kristin Sæter Kvilhaug, Adrian Holm, Øystein Nordrum Solvang, Fride Lie, Ravn Erik Torsteinsson Næss og Julie Cathrine Oscar-Andersen

FILM ER BESTRADIO.

Kontakt: miriam.folland@gmail.com

Liste over anmeldelser

Anmeldelse: The Bye Bye Man

av Thale Raad, torsdag 23. februar, kl. 18.58

Ikke si det. Ikke tenk det: ”Hm, The Bye Bye Man ser jo ganske kul ut, da. Kanskje jeg skal bruke 130kr på å se den på kino til helgen..?”...

Les mer på Nova Noir

Anmeldelse: Karenina and I

av Ludvik Wiltil, mandag 20. februar, kl. 12.00

Karenina & I er en norsk skuespillers reise for å finne sin rolle som den litterære russiske karakteren Anna Karenina på et russisk teater.

Les mer på Nova Noir

Trio - Jakten på Olavsskrinet

av Tone Hafsås, mandag 20. februar, kl. 11.27

Sagn, skattejakt, vennskap og dramatikk, men først og fremst: Hvordan får en 16-åring tak i slikt datautstyr????

Les mer på Nova Noir

Setter Kvikklunsj og lusekofte i nytt lys

av Marius Morgan, torsdag 16. februar, kl. 17.00

Har du noen gang lurt på hvordan andre oppfatter oss nordmenn? I «Det norske hus» får du en sursøt opplevelse av det å være norsk.

Les mer på Nova Noir

Moonlight: 2017's første must-watch

av Tage Rivas, søndag 12. februar, kl. 14.00

En film om oppvekst, kjærlighet og identitet

Les mer på Nova Noir

Anmeldelse: Paterson

av Thale Raad, torsdag 09. februar, kl. 17.36

Har du noen gang våknet opp fra en drøm, sett eller hørt noe merkverdig på gaten eller bare vært ute en usedvanlig fin dag og fått lyst til å skrive,...

Les mer på Nova Noir

Anmeldelse: Lego Batman filmen

av Ludvik Wiltil, torsdag 09. februar, kl. 12.00

Lego Batman filmen byr på et hyperaktivt møte med den sortkledde helten, denne gangen iført en humoristisk drakt.

Les mer på Nova Noir

Anmeldelse: Vaiana

av Adrian Simen Holm, torsdag 02. februar, kl. 20.31

Nok en triumf fra Disney.

Les mer på Nova Noir

Studentnyheter

Anmeldelse: John Wick Chapter 2

fredag 10. februar, kl. 16.24 · av Thale Raad for Nova Noir

Plettfri action med perfekt dose humor.

Regi: Chad Stahelski
Medvirkende: Keanu Reeves, Riccardo Scamarcio, Ian McShane, Ruby Rose, Laurence Fishburne
Sjanger: Action
Premiere: 10. Februar

Jeg er glad i og setter pris på en god actionfilm: Die Hard – elsker den, Terminator (2) – ja, takk! Mad Max – veldig gjerne, Lethal Weapon – herregud, ja! Actionfilmer med politimenn i hovedrollen, som må slåss og overvinne eller out-smarte forbryteren – et klassisk narrativ – det liker jeg. Men når det kommer til mafia/gangster/hitman-action er jeg heller litt nølende. Det vil si filmer og historier der de fleste handlingene, drapene og plotet er drevet av en eller annen form for æreskodeks, det finner jeg egentlig ganske kjedelig. Trodde jeg.

Det jeg oppdaget da jeg så den første John Wick-filmen er jo at denne typen historier egentlig er mye mer interessante. De utfordrer forståelsen din om hvem som egentlig er skurken og er på en måte mer nyansert enn den klassiske god-cop vs. bad-guy vi kjenner så godt fra før. I alle fall gjorde John Wick det for meg, da jeg så den på dvd en gang i 2015. Det er jo åpenbart at leiemorderen John Wick ikke er en fyr man egentlig skal heie på: han er nådeløs, brutal og den beste på det han gjør: å henrette. Men, så skjer det jo noe som gjør at man får sympati for ham: kona dør, og John bestemmer seg for å forlate businessen, men klikker totalt da noen russiske mafiafolk dreper valpen han fikk av henne. Ved å hevne seg på de som drepte valpen tror han at han skal få føle en form for ”closure” etter konas død.

Det var dette sympatiske karaktertrekket som fristet meg til å se John Wick i utgangspunktet. Det er vel mange av de samme virkemidlene som er brukt til å skape Mel Gibsons karakter i Lethal Weapon, bare andre veien. En til synelatende og egentlig ålreit person, men tapet av kona/rusproblemene gir ham en form for mørk dybde, som gjør karakteren mer spennende. Vi vet jo at helt flate og svart/hvit-karakterer ikke er interessante.

Ikke at John Wick på noen måte er revolusjonerende eller at vi aldri har sett en bad-guy med sympatiske trekk før. Det var nok bare det komiske av at en stereotypisk hard og tøff mann satte ut på en hevntokt over en valp som gjorde meg interessert. Uansett. Over til John Wick Chapter 2.

John Wick (Keanu Reeves) blir igjen tvunget ut av pensjoneringen når det viser seg at han skylder en av de andre i miljøet en tjeneste han ikke kan komme seg ut av. Santino D’Antonio (Riccardo Scamarcio) er nemlig forbanna over at søsteren hans arvet setet ved ”The High Table”, et ”konsil” bestående av de viktigste og farligste kjeltringene i undergrunnsmiljøet, og han beordrer John Wick til å drepe henne så han kan få hva som er rettmessig hans.

D’Antonio og John Wick inngikk en blod-bindende avtale som går ut på å gi hverandre tjenester: D’Antonio har gjort noe for John Wick tidligere, og nå er han kommet for å kreve inn gjelden sin. John Wick har to valg: Utføre avtalen og dermed bli huntet ned av hele leiemorder-miljøet, eller dø på stedet. John Wick velger selvfølgelig det tredje og går apeshit amok John Wick-style.

Kamerabruken er glidende og myk noe som sørger for at du får med deg absolutt alt av de brilliant koreograferte slåss-scenene, men den raske og effektive klipperytmen står i stil med actionsjangeren. Slåss- og skytescenene føles aldri for lange, samtidig som de tar opp det meste av filmen, fordi de mesterlig er flettet sammen med akkurat passe dose av humor og pusterom. Det er ikke så veldig mange replikker i filmen, spesielt med tanke på at en av de mer fremtredende leiemorderene/livvaktene i filmen (Ruby Rose) er stum, men det vi får se av skuespill fra alle involverte er tilstrekkelig godt, alt tatt i betrakting.

Det blir nok ingen Oscar-statuett til hverken Keanu eller Fishburne (som møtes igjen for første gang siden Matrix Revolutions fra 2003), men det holder. En ting man kan pirke på, og som jeg faktisk savnet er vel mangelen av kvinnelige bad-ass leiemordere, ettersom det bare er to tilstede i hele filmen, at de ikke snakker sammen og at den ene som nevnt er stum. John Wick Chapter 2 består ikke Bechdel-testen, men Ruby Rose er til gjengjeld ekstremt bad-ass. Jeg klager faktisk ikke. (jo, litt, egentlig).

Det er også verdt å merke seg at regissør Chad Stahelski, som også regisserte den første filmen, tidligere ”bare” har jobbet som stuntmann og stuntkoordinator (blant annet på Matrix-filmene, der han var både koordinator og stunt-dobbelen til Keanu), så det kan jo ha noe å gjøre med hvor innmari kul slåssingen ser ut.

Musikken er ekstremt godt og kult snekret sammen til filmen, og lider på ingen måte av Suicide Squad-syndromet der de bare kastet på rockete populærmusikk for å virke samtidige. Resultatet blir en godt koreografert action-adrenalinbombe som slår deg midt i trynet og varer langt utover kvelden.

Jeg er kanskje litt vel gira, ettersom jeg hadde ganske lave forventninger til denne action-oppfølgeren, men hvis du skal se én film med partneren din i helgen, ikke velg Fifty Shades! Velg John Wick Chapter 2, og jeg garanterer deg et mye bedre post-kino-ligg!

8/10

(Foto: Niko Tavernise/Lionsgate)

Legg igjen kommentar:


Hva heter denne radiokanalen?


Repriser

Atom-feed