Førstkommende fredag gjester Kultiration, et av de friskere reggae-pusta fra Sverige de siste åra, Klubb Kadanza på Klubbscenen på Chateau Neuf. Undertegnede (Pål) så dem på Cosmopolite i mai (?) i fjor og skreiv (omtrent) følgende melding til sin Funkiga-sammensvorne Pio: “Satan. Sveriges svar på Fat Freddy’s Drop!”

Kanskje ikke en helt klar referanse for alle, til tross for at den er helt på sin plass for halvskjeve reggae-huer som oss.

For å klargjøre Fat Freddy’s posisjon (i hvert fall i de siste fire åra av undertegnedes liv), må vi til sommeren 2006 – nesten to år før Funkiga Timmen gjorde sine første usikre skanks – og til scenen Ballroom på Roskilde.
En svett Pål-To-Da-Bone befant seg, lettere bedugga og ikke helt uten skepsis, i et halvfullt telt oppvarma til det klamme av en ugjestmild festivalsol. Med litt reggae, men egentlig mest funk og soul, i funk-bagasjen, visste jeg ikke helt hva jeg skulle tro om det jeg snart skulle bevitne:
Hvem er alle disse bedreadsa menneskene i batikk? Hvem er alle disse folka med feite jointer og sota pilotbriller? Hva skal jeg forvente av tolv new zealendere med en – i følge festivalprogrammet – miks av “Maori-kultur, reggae og motown”?

Vel, i timene etter – og åra som fulgte – har jeg sjelden vært langt unna en feit Fat Freddy’s-vinyl. Reint geografisk er de kanskje ikke umiddelbart tilgjengelige, men musikalsk sett befinner de seg i sentrum. Jeg vet ikke helt av hva, men de står helt klart i sentrum.

Å! Denne fantastisk cheesy vokalen som aldri blir harry.
Å! Disse ugudelige standardprogresjonene som aldri virker ordinære.
O, Milde Moder! For et Band, for en Groove.

For å forsøke å vende tilbake til utgangspunktet:
Fat Freddy’s åpna virkelig øra for undertegnede – og, gjennom lobbyering, også hos Pio – for reggae.
Resultatet var et par år nedgravd i diverse mer eller mindre digitale lag av reggae-historie; tonnevis med cheesy chants om I & I og Old Marcus Garvey og det som verre er.

Dette forsøket på endevending av en sjanger medførte at jeg – da jeg jobba som fersk kulturjournalist i Skumma Kultur høsten 2007 – fant fram til en sørsvensk reggaekultur.
Det første intervjuet jeg gjorde var med Moder Jords Massiva. De leda meg videre til Svenska Akademien som igjen pekte ut veien til Kultiration (som jeg forøvrig ikke har intervjua, men kun skanka ekstatisk til på den tidligere omtalte konserten på Cosmopolite i mai(?) i fjor).

Nå gjester altså Kultiration Klubbscenen førstkommende fredag (dørene åpner 22) med Olafly (norsk reggae-band med cheesy vokal (red.anm.)) som oppvarming.
Og hvem er oppvarming for oppvarmingen og nedvarming etter Kultiration? Jo, det er Pio og Pål med sjangerdefinerende funk.

Skulle det være noen tvil, er svensk-new zealandsk reggae tema for Funkiga timmen onsdag 08.09. kl. 22. Du kan også høre reprisa her.

Spilleliste for onsdag 08.09.

Kultiration – Mörk Är Natten Innan Gryning

Moder Jords Massiva – Aldrig Mera Krig

The Black Seeds – Send A Message

Fat Freddy’s Drop – The Raft Album Version

Svenska Akademien – Tändstickor För Mörkrädda

Olafly – Fortsett fram

Fat Freddy’s Drop – Breakthrough

Timbuktu – Babylonsjukan

Fat Freddys Drop – Bounce