Regi: Lisa Azuelos
Med: Miley Cyrus, Demi Moore, Ashley Greene, Adam Sevani, Douglas Booth
Nasjonalitet: USA

Som filmanmelder plikter man å ta alle mulige filmer like seriøst. Dette er litt vanskelig: barnefilm, ungdomsfilm, kulturkjerringfilm, og mye annet ræl skal taes alvorlig. Og når det er sagt, kan jeg trygt medele at LOL, det er en forpult jævla drittfilm.

To linjer om hva dette Disney-beistet handler om: på en High School i Chicago finner vi Lola (Miley Cyrus) og vennene hennes. Pen og rik ungdom med store lepper og trivielle problemer. Cyrus er forelska i bestekompisen Kyle, men så tror hun at han har vært utro. Det har han jo ikke! Det er no andre greier også: Kyle spiller i et drittband, men det liker ikke den strenge faren; mora til Cyrus slites mellom eksmannen og en søt snut; bestevenninna er hypp på en lærer, osv.

Disse ganske enkle intrigene kunne selvsagt fungert men det gjør de altså ikke. Filmen den glir avgårde som en smørklump i sola, sakte og friksjonsløst og undergangsdømt.

Frustrerte filmanmeldere
Mer fascienerende var det å observere de stakkars filmanmelderne på Cinemateket. Det rives i håret og ristes på hodet. Folk ser oppgitte og trette ut. Bruker vi virkelig en nydelig mai-morgen på dette? En fyr hvisker “fy faan” til seg selv mens han holder hendene foran ansiktet. Det har han all grunn til: dette er en provoserende og vond film, særlig for folk som er genuint glade i å gå på kino. Som den ultimate fornærmelse får vi, med ca 15 minutters mellomrom, servert en stinkende haug med montager til litt grinete gammalmanns-poprock (Keane med drittlåta Somewhere only we know, fra 2004(!), dukker f.eks opp 2 ganger).

På toppen av det hele, er LOL en remake av den franske filmen LOL (2008), som igjen var en remake av den franske filmen La boum (1980). Dette kunne jo lede en stakkar til å tro at det her ligger no kvalitet til bunns her, men la deg ikke lure! Husk Human centipede! Dette er fortynning fremfor foredling av eventuell opprinnelig kvalitet.

Filmen slutter med montage nummer 6 eller 7, mens Cyrus med sin kokain-nasale grynting av en stemme holder en aldeles råtten monolog, om at “det viktigste er å være seg selv” og at “hun og moren egentlig er ganske like, og at de er veldig glad i hverandre”. SUUUG MEG!!! En bedriten film som aldri kommer til å bety en dritt for noen.

Karakter: 2/10