Paulines jomfrutur til Colosseum

En episk kinosal med et forvirrende navn

Denne kinoturen ble faktisk min jomfrutur til den ikoniske kuppelsalen i Colosseum Kino. Jeg ante på ingen måte hva jeg hadde i vente da jeg satt foten i døra etter å ha vist billetten min, og skjønte ikke hvorfor Arthur hadde et uttrykk som minte meg om guiden som tok meg med opp til Machu Picchu rett før jeg fikk se den dritgamle byen (jeg benytter denne muligheten til å skryte av at jeg faktisk har vært der med mine egne føtter siden ingen noensinne spør).

Colosseum Kino (NFkino)

Da taket i salen (som av en eller annen grunn heter Samsung Galaxy) åpenbarte seg for meg kunne jeg høre Händels Messias inni hodet mitt, og jeg forstod hvorfor Arthur hadde gitt meg Machu Picchu-blikket 10 sekunder tidligere. Taket var dekket av stjerner, og skapte en helt unik atmosfære inne i den digre kinosalen.

Jeg måpte hele veien til setet mitt, som jeg måtte geleides til i fare for at jeg skulle gå i bakken som følge av at jeg ikke klarte å ta øynene bort fra taket. På plass i stolen tømte jeg halve popkornbøtta jeg hadde betalt med en god porsjon av husleia, mens jeg fulgte med på en stor ball som trillet rundt i taket og fungerte som reklame for den nye filmen «Ruffen: sjøormen som ikke kunne svømme».

Jeg ble midlertidig dratt ned igjen på jorda da sidemannen min ankom, åpnet en flaske med Farris og sprutet halve innholdet utover meg, men sjøormen Ruffen tok raskt tilbake oppmerksomheten min.

Under trailerne ble jeg for øvrig så investert at jeg måtte lene meg over til Arthur for å forsikre meg om at det vi nå så på var filmen vi faktisk kom for å se.

One Battle After Another

«One Battle After Another» var i gang, og jeg hadde spist opp halve popkornet som egentlig skulle porsjoneres utover de neste tre timene. Det viste seg at hverken popkornmangel eller filmens varighet skulle bli et problem, for dette var spennende altså!

Leonardo DiCaprio spiller en tafatt versjon av Dynamitt-Harry ved navn Pat, som er stormforelsket i den rebelske Perfidia (Teyana Taylor)– primus motor i opprørsgruppen «The French 75». Pat sprenger ting, Perfidia truer folk, og livet er helt perfekt for folk som liker den slags – og det er det mange som gjør.

Oberst Steven J. Lockjaw (Sean Penn) liker virkelig den slags! Perfidia avdekker en god gammeldags kink hos obersten når hun retter en pistol mot hodet hans, og viser ham hva en kvinne er i våre dager. Jeg trodde frem til dette tidspunktet at jeg så på en ordentlig actionfylt pappa-film med en sjekkliste bestående av eksplosjoner, slagsmål og akkurat nok samleie til at samtlige i publikum prøver å finne andre ting å feste blikket på. Joda, filmen har alle disse elementene, men her kommer det altså et vendepunkt!

Teyana Taylor i rollen som Perfidia Beverly Hills (Warner Bros. Discovery)

Familier går i oppløsning, Julenisse-fanatikere har skittent mel i gavesekken, en karatemester kjører i fylla, og DiCaprio hetet nå Bob og bor i en hytte i skogen. Han røyker ting han virkelig ikke bør, og har prestert å bli enda mer tafatt enn det han var i begynnelsen av historien. Bob er allikevel nogenlunde klar for det han har i vente. Han har i hvert fall klart å grave en tunell ut av huset, kjøpe en telefon, og memorere en liten smule av kodeord og telefonnummere han ble bedt om å pugge.

Oberst Steven J. Lockjaw innser at han må kvitte seg med fortiden når han nærmer seg målet om å bli tatt opp i en elitegruppe som hyller julenissen, og setter derfor i gang en korrupt jakt i lovens navn.

Jeg frykter at jeg kommer til å ødelegge opplevelsen for deg hvis jeg sier noe mer her nå, for denne filmen vrir og vender seg i alle mulige retninger, og setter i gang utallige latterbrøl hos et godt kinopublikum.

Det jeg kan si er at Paul Thomas Anderson på mesterlig vis har laget en satirisk komedie som er dritlættis på samme tid som den kritiserer makteliten i dagens USA.

«One Battle After Another» ga meg dessverre ikke troen på julenissen tilbake, men den børstet støv noe enda viktigere – nemlig opprørsilden som har ligget og glødet svakt i en liten krok bak hjertet mitt over lang tid. Det viser seg at hvis vi samles rundt noe vi tror på, så er det ikke så uoverkommelig som det først virker.

Hvis du har tilbakemeldinger til denne anmeldelsen finner du meg måpende i en Samsung Galaxy-sal nær deg.