En Swifties anmeldelse av The Life of a Showgirl

Meningene har ligget høyt og lavt om Taylor Swift sitt 12. album The Life of a Showgirl.

Albumet har fått dårlig respons fra flere av kritikerne, men også perfekt score fra Rolling Stone (som noen mener at er kjøpt god omtale).

Morten Hegseth gikk hardt ut mot flere anmeldere for å uttale seg om musikk de ikke er i målgruppen for, og viser til 50-år gamle anmeldere på Justin Bieber konsert.

Så hva med de av oss som oppriktig gledet oss til albumet og gikk inn i det med det mest åpne sinnet av alle?

Hva mener egentlig en Swiftie om The Life of a Showgirl?

Slapt konsept

Første etappe av albumet tar oss gjennom det som er albumets lead-single The Fate of Ophelia, Reputation-coded Elizabeth Taylor, og den noe ABBA-esque Opalite.

Sangene er enkle, men gjør det de skal. De setter tonen med glitter, glam, og fengende melodier.

Tekstene er enkle, og det er greit. Folklore-linjene hører ikke hjemme over hele diskografien hennes.

Men:

Der jeg kjøper den enkle historiefortellingen i Blank Space om den gale popstjernen som dater for mange menn for sitt eget beste, og selvsatiriseringen av hvordan mediene malte henne i mange år, så kjøper jeg litt motvillig på tilbud at hun motsetter seg selv Hamlet’s Ophelia fordi hun endelig har funnet the love of her life.

Det er rett og slett et slapt konsept.

Oppramsing av millenial cringe

Likevel skal de første tre sangene på albumet ha kred for at de er svelgbare.

Fra låt 4 og utover mister hun all sjarm, vidd, og forstand.

Spekulasjonene flyr om hvem Father Figure er rettet mot. For meg høres det bare ut som Taylor så The Godfather for første gang og synes den var kul.

Deretter kommer vi til Eldest Daughter, albumets desidert laveste punkt.

En tradisjon i Taylor-universet er at låt nummer 5 på et album er den mest sårbare, ærlige, og personlige sangen. Tidligere «track 5’s» består av legender som All Too Well, my tears ricochet, og You’re On Your Own, Kid. Å plassere denne oppramsingen av millenial cringe i samme kategori som de låtene, hører ingen steder hjemme.

Mange Swifites går i forsvarsposisjon på sosiale medier og sier det er meningen at låten skal være cringe, for å representere hvordan Taylor aldri har følt seg kul nok, og at den kleine ordbruken beviser poenget hennes.

Det er for øvrig et dårlig argument når hun senere i albumet bruker frasen «Did you girlboss too close to the sun?» dønn seriøs.

Uavhengig av konteksten, er «But I’m not a bad bitch / And this isn’t savage» et dårlig hook i et refreng.

"Boring barbie"

Vi har alle vært der, den ene jenta som bare virker som hun gjør alt bedre enn deg, som du ikke klarer å la være å sammenligne deg med. Jenta er sikkert hyggelig hun, men du orker ikke å se henne. Charli XCX sin Sympathy is a knife tar opp hvordan den sjalusien kan være altoppslukende.

Enten har det skjedd masse ting mellom disse to bak kulissene, eller så har Taylor misforstått kraftig.

Om Sympathy is a knife faktisk er om Taylor, og om Actually Romantic faktisk er om Charli, får vi kanskje aldri svar på. Men det er jo mye som peker mot at det er tilfellet.

Uansett står Actually Romatic svært svakt som diss-track ved å dra førskolelærer-klassikeren «Hvis han er slem mot deg betyr det egentlig bare at han liker deg!».

Og for hva det er verdt, tror jeg ikke Charli XCX trenger kokain for å være modig nok til å kalle Taylor «Boring Barbie».

Føler jeg er på stand-up

Første gangen jeg hørte Wood ble jeg faktisk litt gira, og tenkte dette kunne være et ordentlig kult trekk fra Taylor. Sangen er en sample av I Want You Back av The Jackson 5, og den er catchy! Temaet i låten er tilsynelatende ulike overtroer, og hvordan de oversettes til livet hennes.

Taylor kunne holdt seg til dette konseptet og endt opp med en respektabel sang jeg ville hørt på.

Dessverre ble det ikke slik.

For av en eller annen grunn hadde hun mye på hjertet om Travis Kelce’s edle deler. Hun prøver alt for hardt å kaste seg på slapstick-kåtheten til Sabrina Carpenter, men det er malplassert og blir dermed altfor kleint.

Jeg føler jeg er på stand-up show og komikeren akkurat sa en dårlig vits med en liten voice-crack på slutten, og hele rommet ble stille. Det er ubehagelig, du klarer ikke se komikeren i øynene, og du vil egentlig bare dra hjem.

Tittellåten The Life of a Showgirl er kanskje en topp 5 på dette albumet, men ikke i nærheten av topp 50 for Taylor Swift generelt. Den kronologiske historiefortellingsstilen er noe Taylor ofte glimter til i, for eksempel på klassikeren champagne problems. Men det er ikke noe med denne fortellingen om showjenta Kitty som fanger interessen min.

Skremmende lik parodiene

Hvordan føles det egentlig på slutten av kvelden å ligge alene i badekaret i dørgende stillhet mens lyden av 100.000 skrikende fans ringer i øret ditt? Hvordan er det å ha nådd toppen av artistkarrieren nesten 20 år inn i den, og ha gjennomført den største, mest utsolgte verdensturneen noensinne?

Det var Taylor Swift-albumet jeg ville høre.

For vi lærer jo egentlig svært lite om hvordan livet til en showjente er. Låtene er simpelthen tilfeldige tirader fra livet hennes det siste året, og det er ikke en rød tråd i sikte.

Med cartoon villain-linjer som "Welcome to my underworld where it gets quite dark" begynner låtskrivingen å høres skremmende lik ut som parodivideoene av henne som florerer på Instagram og TikTok.

På The Life of a Showgirl framstår Taylor Swift rett og slett som en karikatur av seg selv.

Til syvende og sist er dette et svakt album fra Taylor. Det virker som hun har motsagt sin egen beskjed i Eldest Daughter og blitt for opptatt av å virke kul og edgy, med seksuelle undertoner som ikke passer.

Det blir et sirkus selv ikke Max Martin og Shellback klarer å redde henne inn fra.

Jeg kommer til å fortsette å høre på folklore, evermore, Midnights og 1989 i stedet.