Skumma Anbefaler Uke 43

Getting Killed av Geese: "Å bli drept av gjess"

Om du er like hef10 som meg og Andreas, har du brukt den siste måneden på å traumatisere trommehinnene dine med Geese sitt nye album: 

Getting Killed

I tillegg til totebag fra UIO og snitt på Cacadoo, er dette det nyligste tillegget i mitt og Andreas’ performative male manipulator-repertoar.

Et elleve låter, og 45 minutter langt album som gir deg den veldig unike følelsen av å være del av et rikt amerikansk puritansk religiøst bygdesamfunn som jevnlig praktiserer akseptert ultravold mellom naboer. 

Jeg har aldri hørt et menneske synge så grusomt surt, off key, sytende og rett og slett stygt, men samtidig så perfekt, som frontmann Cameron Winter gjør. 

Dette går hånd i hånd med de gjentagende knusende gitarriffene, bipolare trommene og de sporadiske, urmenneskeaktige klagekorene, som man kun trodde man kunne oppleve på en spontan badtrip-sopptur i lavvoen til en tvilsom sekt på vidda i Nord-Troms. 

Hvorfor dette fungerer, har jeg ikke svaret på. Dette er faktisk ikke mitt ekspertiseområde, jeg legger ved nummeret til Eskil i Kurator, han kan musikk og sånt, tror jeg. For øvrig vet jeg bare hvordan man tjener mad lægs og oppnår politisk innflytelse. 

Uansett, hvorfor denne til tider psykotiske massehysterien av et band fungerer vet jeg ikke, men poenget er at det gjør det. Det fungerer veldig godt. 

Noen personlige høydepunkter: 

Trinidad – Føles ut som en bombe faktisk ligger i bilen min. En følelse som treffer et veldig lite og spesifikt punkt i hjernen min som sårt trenger stimuli, som kun Honnignbarna ellers klarer å treffe. Ikke at jeg har en bombe i bilen min PST. 

100 horses – en “call to arms” for å bare akseptere og drite i at krigen er rundt hjørnet, for så å bare drikke masse alkohol. 100 hester er forresten jævlig mange hester, jeg ser ofte bare max ti hester sammen, jeg tror kanskje jeg så 17 en gang. Det er i så fall personlig rekord. 

Au Pays du Cocaine –Hvordan i helvette kan teksten “like a sailor in a big green boat, like a sailor in a big green coat” få tårer til å trille? 

At dette er retningen musikken går er en trøst i en hverdag hvor økonomien knuller oss (figurativt for meg, bokstavelig talt for Andreas), bombene kommer, jeg bor i Bodø, og SIO styrer oss som en marionettdukke. 

For meg er dette mitt nummer én album ut av 2025. Bortsett fra Honningsbarnas Soft Spot da, men det er som å sammenligne Karpe med Ole Ivars – det går faen ikke, ikke samme liga engang. 

Jeg tror dette vi er vitne til breaktroughen av noe stort. Jeg forutser at dette er bandet mine uønskede fremtidige barn som jeg hater, kommer til å finne på den uønskede fremtidige versjonen av TikTok som jeg hater, og basere hele personligheten sin på. 

Så om du om tre år ønsker å sjekke noen opp under en fuktig kveld på Glassbaren med å si at du hørte på Geese før de for alvor ble store, er det nå, ikke i morgen, ikke neste uke, ikke neste måned, ikke neste jul, nyttår, vaffeldag, invasjonsdag, frigjøringsdag, blåmandag eller rødsøndag, men nå, akkurat nå, du må slå til nå, NÅ! Gatekeep Geese, før det er for sent! 

Av Eivind Flatval Reintz

________________________________________________________________________________________________________________________

Sciura av Veronica Maggio: "Akkurat nok bråkete"

Det nye albumet til Veronica Maggio er akkurat det du trenger når du sykler i Oslo gjennom høstmørket. I albumet Sciura presenterer hun en hardere, mer elektronisk sound enn hun har hatt tidligere. Et oppgjør mot hva Svensk pop har blitt, som hun selv sier. «Ikke noe man setter på i bakgrunnen mens vi spiser middag» kommenterte Andreas, og det er helt riktig. Dette albumet skal ikke høres på i bakgrunnen, det skal føles, skrikes til og høres på mens man er i høy fart. Den nye sounden er ikke noe jeg trodde jeg skulle like som en trofast Veronica Maggio fan, men hun har tatt de nye sangene til nye høyder. Albumet er kort, men dette er bare disk 1, altså det kommer mer, men i kjent stil vet vi ikke når. 

Blant de syv sangene finner vi likevel mine to nye favorittsanger av Veronica Maggio; Inne Bra i Grupp og Level Up. To akkurat nok bråkete sanger med den samme neven og følelsladde stemmen hun alltid har med. Uten tvil det beste albumet man kan få ut alle følelser av indre stress høsten alltid byr på til. Kronen på verket er at i siste sang har hun for første gang skrevet om lykkelig, varig kjærlighet. Et lite håp for høsten der og.

Av Nora Broby-Bergem

________________________________________________________________________________________________________________________

The Art of Loving av Olivia Dean: "Et av årets beste"

26. September slapp Oliva Dean sitt 2. studioalbum, og for et album det er. “The Art of Loving” er et album fylt av kjærlighetssanger. Sangene handler om kjærlighet i seg selv, men og om kjærligheten man har for venner, partnere, seg selv, singellivet, forelskelse og mye mer! Og det kunne blitt litt for mye av det gode, hadde ikke både teksten og musikken vært på et skyhøyt nivå. Hvis du ikke gidder å lese videre kan jeg fortelle deg nå at, i motsetning til Maggio-albumet til Nora, er dette BÅDE et album man kan høre på i bakgrunnen mens man spiser middag, OG et album man kan sette seg ned og virkelig lytte til og kose seg med.

I forkant av albumet slapp Dean “Man I Need”, “Nice To Eatch Other” og “Lady, Lady” som singler, og de to første eksploderte på sosiale medier med god grunn. Sangene er lyse, varme, fylt av sjel, energi og optimisme. Dette er kvaliteter som smitter over til lytteren, nesten uansett hva, og noe som kan sies om låtene på resten av albumet også. Den sistnevnte singlen strekker kanskje ikke til de samme høydene i streams, men er virkelig minneverdig og står på egne bein som en solid Olivia Dean-banger.

Når det kommer til nyutgivelser på albumet er det vanskelig for meg å skjønne at “So Easy (To Fall In Love)” kun har vært ute i en måned og ikke typ tre år. Det er uten tvil en av høydepunktene fra albumet! Vokalen til Dean er avslappa og laid back, mens trommene løfter energien og gjør det umulig å ikke ihvertfall nikke litt med. Det er forøvrig veldig gøy at sangen er sunget om henne selv, og “hvor lett det burde være for folk å falle for henne”- en solid self-love sang. Videre er “Let Alone The One You Love” hjerteskjærende trist uten å engang prøve, og det samme gjelder “Baby Steps”, som på dyktig vis skildrer følelsen av å være singel i tue-årene på 2020-tallet, og utfordringene og ensomheten det kan by på. 

Til slutt må jeg nevne “I’ve Seen It” som oppleves som en hyllest til sanger som “Bless The Telephone” av Labi Siffre og “Just The Two of Us” av Bill Withers, og andre sanger av denne tiden, på beste mulige måte! Sangen er myk, rolig, omsorgsfull og et herlig punkt å ende albumet på.

For min del er dette en av årets beste album, med et lite unntak av Geese-albumet som Eivind kom meg i forkjøpet å skrive om. Likevel er dette et jeg kommer til å høre masse på videre, og til og med kjøpe på plate så fort den økonomiske situasjonen min løser seg. Og det syntes jeg du burde gjøre også! 

Skumma Anbefaler “The Art Of Loving” av Olivia Dean på det sterkeste!

Av Andreas Hjorthaug Vege