Skumma Anbefaler Uke 50

Tiril Elises julefilm-tips

Julefilmer er en lang tradisjon og julefilmsjekklistene er hellige. Det er en rekke filmer man bare må rekke å se før julaften. Jeg vil derfor slå et slag for å legge til noen filmer til listen eller potensielt la noen nye ta noen gamles plass.

“Snøsøsteren”

I 2024 fikk «Snøsøsteren» flere unge, gamle og barn til å felle et par tårer rundt om i landet. Personlig så hulket jeg. Snøsøsteren er en fantastisk fin film som vil gjøre deg mer takknemlig i jula,– og helt ærlig, det trenger vi nordmenn. Dersom du ikke er fan av julefilmer så er Snøsøsteren også en bok, med fantastiske illustrasjoner.

Historien følger Julian, som så klart er født på julaften. Familien til Julian mistet julegleden, etter at storesøsteren gikk bort tidligere det året. Huset er det eneste i gata uten julelys. 

Så møter Julian, Hedvig, som endrer alt: Hun lyser opp hverdagen til Julian, med julestemning, lek og sprell.

Mer vil jeg ikke si, det får du lese eller se selv.

“Første julen i Skomakergata”

I 2023 kom «Første julen i Skomakergata», jeg så den ikke da den kom. Jeg så aldri Skomakergata som liten og trodde jeg ikke ville forstå, men så feil kan man ta. Det var en spennende og tankefull film. Storylinen til filmen var ufattelig bra, og som 22-åring ble jeg sjokkert av plottet. Jeg hulket av denne filmen også. 

Selv er jeg oppvokst med «Nå er det jul... igjen» filmserien. Hele familien synes filmene var hysteriske for 10 år siden og vi har ledd like mye hvert år siden.

«Nå er det jul... igjen»  handler om Scott som ved en tilfeldighet ble julenissen. Han vet ikke at han er julenissen og etter hvert som han finner ut av det prøver han å slippe unna. «Julenissen» kom åtte år senere og vi får se hvordan det har gått med Scott, men hvordan har familien håndtert at pappa ble julenissen? Det får vi flere svar på. Om du har sett de to første så kan du glede deg til «Julenissen 3»-dramaturgien. Og om det ikke var nok for deg så lagde de en serie i 2022! «Julenissene» på Disney+.

Mari sine Rare Arister

Skumma Kultur har snakket en del om Stranger Things de siste ukene, og til noens nøye og andres misnøye, er vi ikke helt ferdige enda. Hva vi mener om volum 1 av sesong 5 og hvorvidt vi Skumma-anbefaler den, får du straks vite i din lokale podkast app. 

Det jeg derimot ønsker å Skumma-anbefale i dag, er musikken til flere av castmedlemmene. Flere av de er nemlig like flinke, hvis ikke bedre, i studio enn på sett.  

Og før ideen om kjente Netflix-skuespillere som også skal ha en musikkariere på si skremmer deg vekk, la meg stoppe deg: Artistene jeg er i ferd med å anbefale lager verdig musikk med integritet. En ting jeg særdeles respekterer ved dem og ønsker å hylle, er at musikken ikke bærer preg av et hig etter å bli en TikTok-sound, slik mye moderne musikk dessverre gjør. 

"DJO"

De fleste har sikkert hørt om Joe Keery alias Djo, men det mange ikke vet er at han har flere bangers som ikke handler om at han føler det når han er tilbake i Chicago. Djo har siden 2020 jobbet seg målrettet mot å bli en av mine favorittartister, og min erfaring er at monsterhiten End of Beginning er en av de kjedeligere sangene hans, og en liten anomali i katalogen. Selv om 2025 albumet hans The Crux var en mild skuff for meg, er det flere sanger på albumet som står veldig sterke alene, som f.eks. Charlie’s Garden og Mr. Mountebank. Hans to forgående album, Twenty Twenty og DECIDE er tvers igjennom solide, no-skip album som alltid går på repeat hjemme hos meg, som jeg anbefaler alle som liker litt quirky, retro, synth/elektronisk pop å sjekke ut.

Maya Hawke

Neste artist er min favoritt nepobaby, Maya Hawke som spiller Robin. Musikken hennes beveger seg litt bort fra rock og trer inn i indiefolk-verdenen, med en intim og varm sound, og utradisjonelle og flytende sangstrukturer. Jeg skrev «boygenius på LSD» i kladden min. Veldig behagelig å høre på, kanskje litt spacet for noen, men absolutt verdt å sjekke ut!

Finn Wolfhard

Finn Wolfhard som spiller Mike har hatt en syk musikkkariere til å være så ung, og coveret til bandet hans Calpurnia av Say it Ain’t So er permanent brent fast i hjernen min. Han har spilt i flere band, men tidligere i år ga han ut sitt solodebutalbum Happy Birthday, som virkelig fanget interessen min. I en tid hvor all musikkproduksjon kan finpusses og perfeksjoneres til det punktet hvor det blir ekkelt og uncanny å høre på, setter jeg ordentlig pris på et album som leverer skavankfull, «jeg bare plugga gitaren rett inn i lydkortet»-stil. Hvis The Strokes og Pavement hadde hatt et love child, hadde dette vært resultatet. Albumet er en litt sjenert start på hvilken retning jeg tror og håper artistkarrieren hans vil ta. 

Hvis du ble nysgjerrig, men ikke helt vet hvor du skal starte, her er mine tips til solide og representative låter som kanskje kan fange interessen din: 

Djo – Tentpole Shangrila

Maya Hawke – Thérèse

Finn Wolfhard – Crown

God lytting!