Se Blade Runner 2049 på kino mens du kan

Blade Runner 2049 tar oss inn i året 2049. I fremtiden er Los Angeles blitt til en megaby av metall og trafikk. Etter etableringen av 'off-world' kolonier er det i stor grad kun de mest fattige av mennesker som fortsatt er bosatt på jorden. Men menneskene er ikke alene. For å ta seg av arbeid som er regnet for brutalt for mennesker har replikantene blitt utviklet – biologiske maskiner som ser ut som oss, men som i stedet for å bli født blir designet og fabrikert. K, spilt av Ryan Gosling, er en av disse, og hans jobb er å jakte på og ødelegge eldre modeller av replikanter som har gjort opprør mot sin rolle i menneskenes verden.

Filmen er, som mange sikkert vet, oppfølgeren til Ridley Scotts cultklassiker Blade Runner fra 1982. Ridley Scott sitter denne gangen i produksjonssetet, mens Denis Villeneuve, kjent for blant annet storfilmen Arrival, har regi. I rollelisten har vi også navn som Robin Wright (Forrest Gump, House of Cards), Jared Leto (Requiem for a Dream, Suicide Squad, American Psycho), og Harrison Ford (du vet hvem Harrison Ford er). Kanskje fortsatt viktigere, men ofte oversett i mange av de andre anmeldelsene jeg har lest, er de relativt ukjente Sylvia Hoeks og Ana de Armas (War Dogs). I sær Hoeks rolle som Luv er sjokkerende kraftfull og gjennomført, og jeg kan bare håpe på å se henne i lignende roller, og da gjerne hovedroller, i tiden som kommer.

Blade Runner 2049 er fra første stund imponerende. I det soundtracket komponert av Hans Zimmer og Benjamin Wallfisch starter blir du nærmest trykket ned i stolen, og der blir du. Dette, kombinert med Roger Deakins stødige kinematografiske hånd resulterer i en audiovisuell opplevelse som strengt tatt ikke hadde trengt noen dialog for å være en opplevelse verdt å få med seg. Jeg kan bare gjette på at dette er filmen elektronikkforhandlerne vil gå til for å prøve å selge HD-TVer, lik Avatar ble brukt i sin tid. Dette er dog ingen Avatar.

Filmen er kolossal, men har allikevel et øye for detaljer som er få filmer forunt. La en ting være klart: Dette er nok ikke en film for de mest hardbarka actionfansene. Det er en voldelig film, men aldri uten hensikt, og aldri uten å appellere til følelsene til tilskueren. Blade Runner 2049 er lang, den tar seg god tid og den kan tidvis være nesten smertefull, men smertefull på beste mulige måte. Den fortjener sin to timer og førtitre minutter lange spilletid med et rent hav av innhold. Dette er en film på sitt beste. Den maner gang på gang tilskueren til å gispe av den rene visuelle skjønnheten, til å vri seg i setet av karakterenes prøvelser og hvis du greier å komme ut av salen ut å stille deg selv noen ganske dype spørsmål, vel, da er du enten for sofistikert for denne anmelderen, eller regelrett uoppmerksom.

Jeg har sett Blade Runner 2049, og jeg kommer til å se den igjen mens jeg fortsatt har sjansen til å se den på kino.
Jeg gir Blade Runner 2049 10 av 10.

Skrevet av Bjørn Kristian Sveen

Bilde: bladerunnermovie.com