Man tenker gjerne at arkeologer pleier å snuble over hele, fine fossiler av digre dinosaurer. Dessverre er det som regel slik at tidens tann har tygd såpass på dinosaurskjelettene at det bare er noen knokler igjen – om man er heldig. Så hvordan kan det ha seg at vi alle vet hvordan dinosaurene så ut, når det er så få rester igjen av dem? Svaret er paleokunst: kunsten å skape så korrekte bilder av utdødde dyr og planter som mulig.

Hvordan så egentlig Chilesaurusen ut? Slik? Foto: Danny Cicchetti/Wikimedia commons

Eller slik? Foto: Levi Bernardo/Wikimedia commons

Paleokunst har i stor grad formet hvordan vi tenker på dinosaurene, og ikke alltid i riktig retning. I begynnelsen så man på dinosaurer som «terrible reptiles», og de ble ofte tegnet nettopp slik: som øgler, bare større. Nå som forskning har vist at dinosaurer og fugler har et nærere slektskap enn man tidligere antok har mange dinosaurer skiftet både farge og fasong, og mange har fått fjær i stedet for den øgleaktige skjellhuden. Flere funn og ny teknologi gjør at dinosaurene forandrer seg - om ikke i leketøyshylla, så i paleokunsten i det minste.

Paleoart må bygge på vitenskapelige antagelser av hvordan de forhistoriske dyrene så ut, men en del vil alltid være ren gjetning - særlig fargene. Foto: Fabio Pastori/Wikimedia commons

En feilplassert tommel
Et eksempel er dinosauren Iguanodon. Dette var en av de første dinosaurartene som ble gjenskapt i full størrelse, et prosjekt som blant andre sir Richard Owen sto for. Owen er kanskje mest kjent som mannen som først kalte disse dyrene for «forferdelige reptiler», altså Dinosaurer. Han er også ganske kjent for å ofte ta æren for andres arbeid, noe han blant annet gjorde da han påsto at det var han som hadde oppdaget Iguanadon.

I 1851 arrangerte London verdensutstillingen, og det ble derfor støpt opp en rekke full-size dinosaurer for å forbause og forundre de besøkende. Modellen av Iguanadon var så stor at Owen i 1853 arrangerte en nyttårsmiddag for 21 gjester inni støpeformen. Det var kanskje ikke så rart at det var plass til det, for skulpturen de laget var mye kraftigere enn det Iguanadon faktisk var. De framstilte dinosauren som firbent, med tjukke, rette bein som på en elefant, men den største tabben var at det de trodde var et lite horn på nesa faktisk viste seg å være en tommelknokkel! Dette er et eksempel på hvor vanskelig det kan være å sette noe sammen riktig når man aldri har sett det før, og heller ikke har alle delene. (Det viste seg dessuten at det de trodde var en Iguanadon faktisk var en Mantellodon. Det er ikke alltid så lett.)

1850-tallets Iguanadon (egentlig Mantellodon) var en ganske kraftig kar med et lite horn. Foto: Ian Wright/Wikimedia commons

I nyere tider har Iguanodon blitt en slankere dinosaur uten horn. Foto: Marcus Ringer/Wikimedia Commons

Toppfoto: Fabio Pastori/Wikimedia commons