— Måten vi er sammen på i det intime rom tror jeg er noe som er tillært.
Hun heter Mette Ingvartsen, har pannelugg, og er dansk koreograf og danser. Om forestillingen To come (extended), som hun viste på Dansens Hus i forrige uke, forteller hun blant annet:
— Vi jobber med hvordan man kan strekke ut den tiden som seksuelle bilder har. Seksuelle bilder i mediene, og også i pornografien, presenteres innenfor en kort tidsperiode hvor man får masser av informasjon. Det vi forsøker å gjøre er å skape en annen tidsrytme for hvordan man ser slike bilder, og også utforske hva slike bilder gjør med våre egne kropper.
Den danske koreografen har i flere forestillinger jobbet med temaer som kropp, kjønn, seksualitet, nytelse og pornografi. To come (extented) er den tredje forestillingen i serien The Red Pieces, men koreografien er også en gjenopptagelse og videreutvikling av forestillingen To come – som hun gjorde i 2005.
— Forestillingen i 2005 hadde mer å gjøre med identitet og det androgyne. Jeg forsøkte å stille spørsmål om kjønn. Hvordan man kan være herre over de maktposisjonene man engasjerer seg i og går inn i, for eksempel i et seksuelt forhold, forteller Ingvartsen.
Danske Mette Ingvartsen er blant annet opptatt av grensen mellom det private, offentlige og intime rom i sin seneste forestilling på Dansens Hus. Foto: Tomislav Medak/Flickr.
I To come (extended) mener hun spørsmålene er mer sosiale og politiske. Ideen bak forestillingen ble utformet før me too startet, men har likevel en tematikk som glir godt inn i kjølvannet av bevegelsen. Mette er tydelig på at diskusjonene rundt makt i seksuelle relasjoner er en samfunnsdiskusjon som det er viktig å snakke om i det offentlige rom.
— For meg er teatret et sted hvor denne diskusjonen kan bli tatt opp. Det er ikke et sted hvor du sitter isolert alene bak en skjerm og mottar seksuelle uttrykk. Dans gir muligheter for å diskutere og reflektere. Det handler om å være i et rom hvor det står en kropp foran deg. Det er ikke et bilde, det er en kropp. Det mener jeg er en viktig forskjell. Og det er også noe av det som gjør dans så kraftfullt når det gjelder å bevege noen. Man reagerer annerledes når man står foran en annens kropp enn foran en skjerm.
— Teatret er dessuten en sosial ting. Enten man snakker med sidemannen eller ikke, så sitter man der sammen. Da reagerer man også kollektivt, ikke bare individuelt. Den kollektive reaksjonen som finner sted, det er den reaksjonen som gjør at man kan se seg tilbake og diskutere hva det er som skjer når man ser på disse tingene.
Ingvartsen er blant annet opptatt av hvordan sosiale medier har forandret hvordan vi forholder oss til hverandre sosialt. At vi i dag deler så mye intim informasjon i et rom som er synlig for alle, mener hun skaper spørsmål om hva det er vi deler med hverandre og hvor kroppen har sin plass i den kommunikasjonen.
— Det kroppslige er på en måte inne i en litt merkelig periode. På den ene siden er vi så vant med å se bilder av andre kropper, mens vi på den andre siden har disse kroppene som vi alltid har hatt. Vi lever i en tid hvor vi er nødt til å finne ut av hva slags forståelse vi har av kroppen, i kraft av at vi er så skjermorienterte.
Det politiske i seksualiteten
I To come (extended) forsøker hun å forstå dagens seksualitet på en ny måte, blant annet gjennom sosial og politisk makt.
— Det som er tesen vår er at den måten vi er sammen på i det intime rom, de maktrelasjonene vi øver oss på der, det er også de maktrelasjonene som reproduseres ute i de sosiale og politiske relasjonene, forteller hun, og legger til:
— Selv om vi er kommet langt siden 60-årene når det gjelder seksuell frigjøring og likhet i samfunnet, er det fremdeles langt igjen til det punktet der kvinner og menn har makt på den samme måten. Det syns jeg er viktig å jobbe med, og å drøfte på ulike nivåer.
7 Pleasures har vært en av forestillingene i serien The Red Pieces, og dreide seg om ulike aspekter ved nytelse og sensualitet. Foto: Marc Coudrais.
I den siste delen av forestillingen har hun valgt å undersøke maktrelasjoner gjennom pardans, og å utforske de posisjonene som normalt kommer til uttrykk i par.
— Vi forsøker å gjøre disse posisjonene til objektive strukturer. Danserne bytter partner, og både kvinnene og mennene kan lede dansen. Det er ikke alltid slik at det er mannen som leder og kvinnen som følger, som historisk sett er den mer alminnelige måten å forstå pardans.
Ingvartsen har i flere forestillinger vært opptatt av det hun omtaler som seksualpolitikk. For Mette handler det politiske om at måten vi er på i det intime rom, er noe som er tillært. I koreografiene forsøker hun å forstå disse tillærte kroppsbevegelsene, som hun blant annet knytter til hvilke kjønnsroller, hvilke maktposisjoner, og hvilken form for nytelse man er interessert i å oppleve.
— Mens jeg har jobbet med dette har jeg plutselig blitt oppmerksom på hvordan jeg faktisk beveger meg i det intime og det seksuelle rom. Det er noe ved seksualiteten som vi oftest ikke tenker over. Det er impulsivt og fysisk, men det er også tillært på samme tid. Det handler om å være oppmerksom på hvordan et sett mekanismer styrer våre intime liv, hvordan de kan være synlige og noe vi faktisk kan endre på.
Toppfoto: Jens Sethzman