Anmeldelse: The Shape of Water

Jeg var så heldig at jeg fikk være med på en eksklusiv førpremiere av The Shape of Water under skrekkfilmfestivalen Ramaskrik, allerede i oktober 2017. Nå som det nærmer seg både norsk premiere (23. februar) og Oscarutdeling (4. mars), finner jeg frem spåkula og ser om jeg kan tippe hvilke av nominasjonene Guillermo del Toro og co får med seg hjem etter utdelingen.

The Shape of Water er en klassisk historie om forbudt kjærlighet med fantastiske elementer.

Handlingen finner sted i Amerika på 60-tallet og er har den kalde krigen som bakteppe. Vi møter Elisa Esposito (Sally Hawkins), en døv kvinne som jobber som vaskehjelp på en statlig forskningsanlegg, og vi ser hvordan hennes tidligere ensomme liv blir forandret for alltid når hun oppdager et hemmelig eksperiment på arbeidsplassen.

Guillermo del Toros nye film tar opp temaer som ensomheten det å være annerledes kan medføre, forbudt kjærlighet og diskriminering. Elisa har to nære venner, naboen Giles (Richard Jenkins) og kollegaen Zelda (Octavia Spencer), men ingen som forstår henne ordentlig. Hun føler seg fremmedgjort fordi hun er døv, og hun er frustrert over at ingen ser ut til å skjønne hvordan hun har det. Men så oppdager hun skapningen myndighetene forsker på i en av labene hun rengjører, og hun føler endelig at hun har truffet noen som er som henne selv.

Set-designet kan minne litt om steampunk, og The Shape of Water har et ekstremt stilig uttrykk, som nok kommer til å høste gode priser under årets prisutdelinger, der den blant annet er nominert til Oscarer for beste produksjonsdesign, beste kinematografi og beste kostyme. Alt ser veldig vakkert ut, og fargetemaet er basert på “vannfarger” som blått og sjøgrønt, noe som kler perioden det er satt i, karakterene og handlingen. Musikken, skrevet av Alexandre Desplat, passer også ekstremt godt til bildene og setter stemningen: Romantisk og spennende. Han er nominert for beste originalmusikk.

Michael Shannon ( Midnight Spesial , Revolutionary Road ) spiller sjefen for forskningsprosjektet som etterhvert blir mistenksom, og spiller rollen som usympatisk skurke-sjef ekstremt godt, og verdt å nevne til tross for at han ikke er Oscarnominert for prestasjonen. Richard Jenkins ( Six Feet Under , The Visitor ) er derimot nominert for beste mannlige birolle, og med god grunn. Forhåpentligvis begynner Jenkins å bli nominert til så mange priser nå, at folk snart kjenner ham igjen på navnet og ikke bare fjeset.

The Shape of Water tar opp kjent problematikk i en ny innpakning, byr ikke på særlig banebrytende plotstruktur og blir for forutsigbar, men skal ha kudos for svært godt skrevne, dynamiske og troverdige karakterer. Hvis jeg skal spå The Shape of Waters skjebne under den nittiende Oscarutdelingen ser jeg for meg at den ikke stikker av med de gjeveste prisene som beste film eller regissør, der jeg har en knapp på Call Me By Your Name for film og Greta Gerwig for regi, men at priser som beste produksjonsdesign, beste kostymedesign og kanskje en beste mannlige birolle er mer sannsynlig.

6/10