Utbryterkongen

Det er noe Houdini over hvordan Bisse konsekvent motarbeider boksen

– Kygo er norsk, er han ikke? Er det hiphop?
Det er en DJ.
– Aha.
Tropical House, kaller vi det.
– Aah. Jeg griner!

En kan nesten tro at Bisse har en personlig vendetta mot sjangerkodekser. På atten måneder har den danske artisten sluppet fem album, som alle spriker i hver sin kunstneriske og musikalske retning. Nå har han på ny skiftet ham.

30-åringens ferskeste singel, A-listeaktuelle "Plexiglass", er et eksperiment med kontemporære, elektroniske elementer. Det representerer et skifte fra Bisses tradisjonelt sett organiske uttrykk.

– "Plexiglass" er en lek med hiphop. Men her om dagen spilte jeg inn en sang med harpe. Jeg gjør hva jeg jeg vil. Det er fantastisk å kunne leke på den måten, ler han.

Lever livet inne i boksen, deklamerer dansken over bombastiske og kjølige synthlinjer. I den tilhørende videoen nøyer han seg ikke med å klippe de karakteristiske, blonde lokkene - selv øyenbryn må vike i det som var en nøye regissert metamorfose.

Bisse forteller at han lar seg fascinere av hvordan Bowie lekte med sjangre og sceneskift.

– Musikk er for meg en scenografi, en måte å skape en stemning. Et middel for å fortelle en historie.

Torbjørn Radisch Bredkjær, som han egentlig heter, har gjort seg bemerket gjennom energiske konserter, hyppig utgivelsesfrekvens og et uhåndgripelig, men rendyrket ærlig kunstnerisk uttrykk.

Hans mest kjente låt, "Seks hjerter", er en ode til de små og trivielle gledene i det danske livet. Flere har sammenlignet han med landsmannen CV Jørgensen. Andre nevner hårete piano-anthemrock ala "November Rain".

Selv er han vel så opptatt av litterære paralleller, som musikalske:

– Jeg forteller om mennesker. Slik Espedal, Knausgård og Hamsun gjør. De tør også å være underlige med det. Bekjenne seg til det mysteriet livet er.

Respekten er gjensidig. Thomas Espedal har uttalt at dansken er "en av de store i hans verden". Bisse innrømmer lattermildt at han allikevel er litt bitter på den kritikerroste forfatteren.

– Det hender vi snakker sammen. Her om dagen inviterte jeg han på konsert, men han dukket ikke opp. Så nå er jeg litt sur.


I Danmark var jeg kjent som en slags prins Sverre, forteller Bisse. En blond, langhåret ridder. Jeg ville skifte identitet, så jeg klippet det av. (Foto: Georg Jagunov)

Dansk musikkeksport post Lars Ulrich, Olsen Brothers og Aqua har unektelig hatt et preg av nonchalant cool over seg. Om det så er på toppen av streaminglistene med super/ledestjerne Mø, eller ulmende i undergrunnen via kredible band som Iceage og Liss.

Kanskje det nettopp derfor oppleves så forfriskende med en artist som tør å være konsekvent inderlig. Poetisk, uten ironisk staffasje.

– Jeg hadde blitt så glad om jeg kunne få folk til å virkelig lytte til musikk på en mer intens måte, bemerker han.

Om det så er på fest, på bussen, eller som botemiddel mot kjærlighetssorg - Bisse synes det er underlig å bli brukt, og legger til:

– Ikke bare lytte for å komme i en spesiell stemning, men å virkelig gå inn i musikken og universet. Men det krever tålmodighet. Man må gi musikken tid. Åpne ørene.

Det er åpenbart at den fysiske handlingen som er å lytte, ligger dansken nært. Han er født med nedsatt hørsel, og som barn fikk han beskjed fra legen om at han ikke kunne bli musiker. Det er en spådom han har motbvesist til gangs. Fortsatt er det imidlertid en overhengende fare for at tilstanden kan forverre seg.

Det forklarer muligens noe av hvorfor Bisses musikk er en opplevelse av at noe står på spill.

– Musikk er livet mitt, det er det jeg lever for. Man vet jo ikke hvor lenge man har igjen. Så jeg har det travelt, fastlår han bastant.

I møte med diskografien til 30-åringen, er det fort gjort å bli forvirret. Opphavsmannen selv mener det er en god egenskap å være uforutsigbar, og at det er noe av problemet med norsk musikk.

– Jeg elsker Jenny Hval, men band som Honningbarna blir for for stereotypisk. Litt gammeldags. Kakkmaddafakka er også morsomt, men på en festaktig måte. Jeg må si at Sigrid er veldig dyktig, men det blir for amerikansk for min del.

Han vil allikevel ikke gå med på at det finnes et konstant og urokkelig skille mellom de med bredest nedslagsfelt, og det å lage musikk med kunstnerisk brodd.

– Pop må være tight. Både i det rytmiske og med tiden. Samtidig skal det også være enkelt. Det er slike strukturer som gjør popmusikk interresant. Og det synes jeg er inspirerende å leke med.

Bisse beveger tuppen av tungen med raske bevegelser over leppene.

Det er litt som å kle seg ut som en poptøs, det er morsomt. Kanskje «Plexiglass» blir en hit?

Toppfoto: Jesper Dalgaard