Se for deg at din aller største drøm kan gå i oppfyllelse, enten det er et ønske om lidenskapelig kjærlighet, å kurere noens sykdom, eller en natt med en pornostjerne. Dette kan du få, bare ved å gjennomføre én oppgave. Hvor langt hadde du vært villig til å gå?

Den italienske regissøren Paolo Genoveses The Place er en adaptasjon av den amerikanske TV-serien The Booth at the End. The Place er navnet på baren hvor en mann (Valerio Mastandrea) sitter, på sitt faste bord, hver dag, hele dagen. En rekke forskjellige personer, både unge og gamle, oppsøker mannen der. Alle kommer med et ønske, og går derfra med en oppgave, en handling de skal utføre. For å kurere sin manns Alzheimers, må en eldre kvinne sprenge en bombe. En mann vil bare redde sin sønns liv, men må derfor ta livet av et annet barn. En nonne som vil finne tilbake til sin tro, må bli gravid. Ulike som de virker, flettes etterhvert flere av personenes mål og ønsker seg sammen, og kompliserer eller komplementerer hverandres oppgaver.

Den mystiske mannen spilt av Valerio Mastandrea. (Foto: AS Fidalgo.)

Hele filmen utspiller seg inne på baren, og all fremdrift i historien er dialogbasert. Da skal det en del til for å holde på oppmerksomheten. Mastandrea som den mystiske mannen er stødig i sitt samspill med alle de andre karakterene, og det er et bra utgangspunkt. Alle karakterene står overfor ulike moralske problemstillinger, og mange av disse utvikler seg på måter som fra tid til annen er spennende. Enkelte interessante øyeblikk oppstår i det man skjønner at noen karakterer også dukker opp i de andre besøkendes historier, og måten de gjør dette på tar noen overraskende vendinger. Likevel holdes ikke spenningen godt nok hele veien, og filmen føles tidvis stillestående, særlig fordi flere karakterer gjentar seg selv, eller ombestemmer seg gang på gang, ikke alltid av like gode grunner.

Også servitøren på baren, Angela (Sabrina Ferilli), har flere samtaler med mannen. Hun forsøker tilsynelatende å komme til bunns i hvem hennes stamkunde er, eller forsøker å sjekke han opp, men begge deler fungerer dårlig. Ikke bare er flere av scenene kjemiløse romantiske forsøk, men de gjør også svært lite for historien. Uten at jeg skal avsløre for mye, kan det virke litt som at Angela først og fremst er med på grunn av filmens sluttscene.

Servitøren Angela som egentlig ikke har noen funksjon i historien. (Foto: AS Fidalgo.)

Man er forsåvidt nysgjerrig på hvem den navnløse mannen er, og hva hans motivasjon for å dele ut de grusomme oppgavene kanskje er, men det mest interessante er hans utvikling. Hans syn på de oppgavene han deler ut forandrer seg gradvis, på grunn av hva som skjer med de som oppsøker han. På mange måter er han en observatør av menneskelig natur, psyke og utvikling under press. Han ber dem, nesten som en psykolog, om å fortelle i detalj om hva de føler og tenker. Etterhvert kan det virke som mannens oppdrag, til tross for hvor grusomme de ofte er, faktisk er ment for å hjelpe menneskene som får dem.

Dessverre spenner filmmusikken i The Place ben på alt som er bra ved filmen. På flere tidspunkt er bakgrunnsmusikken forstyrrende eller upassende den situasjonen som utspiller seg ved bordet på baren, og gjør lite for å skape troverdig stemning. Flere av scenene hvor de største moralske valgene skal tas, underbygges av så dramatisk musikk at det heller enn å være gripende, rett og slett blir komisk. Det føles som det er hentet ut av en melodramatisk italiensk såpeserie.

En scene som kunne vært gripende blir totalt ødelagt av latterlig såpeoperastemning. (Foto: AS Fidalgo.)

Visuelt sett er det heller ikke mye å fryde seg over. Det finnes bare så mange kameravinkler å bytte mellom når man skal filme en samtale mellom personer ved et bord. Ulike vær- og lysforhold benyttes for å variere, men det funker ikke alltid like bra. Noen av bildene var rett og slett stygge å se på, med for eksempel unaturlig fluorescent belysning. Tidvis lugger det også i klippen av bildene - panoreringer kuttes brått, det klippes mellom vinkler som ikke helt fungerer sammen, og dette tilsynelatende uten å skulle ha noen hensiktsmessig årsak. Det eneste det gjør er å dra meg ut av historien.

Filmens premiss er i seg selv interessant, og historien som skapes av de ulike karakterenes oppgaver og valg, tar noen spennende, uforutsette vendinger. The Place handler om hvor langt et menneske er villig til å gå, og utforsker tidvis dette på finurlig vis, men har for mange stillestående scener, i tillegg til de unødvendige scenene med servitøren Angela. Det er virkelig synd at en ganske god historie kan ødelegges helt av dårlige filmtekniske valg, for det er akkurat det som skjer her. Effekten god eller dårlig filmmusikk og klipping kan ha, skal ikke undervurderes.

Jeg ser meg derfor nødt til å gi bare 4/10 til The Place.

Toppfoto: AS Fidalgo.