Heretter har du ingen unnskyldning til å ikke lese

Fem korte bøker du leser på null komma niks

Nylig overhørte jeg en fyr som sa at han ikke likte å lese bøker fordi det tok så langt tid. Måtte han legge vekk boka for å fortsette senere orket han ikke lese mer. Jeg mistenker at det finnes flere folk som kvier seg for å lese fordi de innbiller seg at man må lang tid på en bok.

Ifølge hurtiglesning.no leser man gjennomsnitt 250-300 ord i minuttet, det er omtrent en side i en tilfeldig bok. En bok på 120 sider bruker man derfor omtrent to timer på. Med et par små forstyrrelser og drikkepauser kan vi godt runde opp til en formiddag eller kveld.

Her er gode fem bøker på under 120 sider hver:

Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgirsson. Oversatt fra islandsk til nynorsk av Johannes Gjerdåker og utgitt på Pelikanen. 109 sider.

En sauebondes svar på et brev han fikk for lenge siden fra en elskerinne han hadde for lenge siden, og som kanskje var hans livs kjærlighet. Boka er full av lengsel og erotiske skildringer, både morsomme og treffende. Vi får innsikt i sauebondens liv og dilemmas. Det er sårt, fint og litt vemodig.

Mens vi snakker om forelskelse og poetisk håpløshet – neste anbefaling er også på 109 (luftige) sider fra Pelikanen, nemlig Kenneth Moes Rastløs som forfatteren vant Tarjei Vesaas debutantpris for.

Forelskelse er det mest gjennomgående i boka som ved første lesning fremstår som svært velformulerte dagboknotater. Sidene fenger selv om noen av dem er mer luft enn tekst. Tidvis er Moe svært presis om forelskelse de fleste sikkert kan kjenne seg igjen i, tidvis om litteraturen og Kenneths egne forhold til nevnte og livet. Jeg siterer side 92:

En en erotisk fantasi nesten: at jeg ikke skriver dette, men hvisker deg alt sammen i øret.

Neste bok du rekker å lese på null komma niks er Mari Tveita Stagrims Det jeg leter etter finnes ikke her. Også her finner vi mange luftige sider, 95 totalt. Romanen er utgitt på Kolon forlag.

Stagrim skriver fint, sårt og ganske vondt om ungdomsliv, oppvekst og vennskap. Historien handler om to jenter som blir venner den gan den ene er ny på skolen.

I korte tekstbolker drives fortellinga framover. Stemninga er tydelig og alvorstung. Hun skriver fint og tydelig, gjentakelser brukes perfekt. Det står mye mellom linjene og man skjønner fort at det ikke er en solskinnshistorie. Stagrim skriver om et vennskap man fort kan kjenne seg igjen i, særlig om man har vært en jente på 12-13, men også om man ikke har det.

Side 83 oppsummerer egentlig både livet og boka godt:

barnet blir født med fornemmelsen av og en forestilling om tryggheten som den selvfølgeligste ting. Verden bryter mot dette.

Frederik Svindlands Pelargonia handler også om oppvekst. Boka er på 96 sider og gitt ut på Cappelen Damm.

På baksiden av boka står det at Pelargonia er en oppvekstroman uten handling, men samtidig en beskrivelse av barndom i Norge på begynnelsen av 90-tallet, som nå og da skaper forbindelser både til ungdom og ung voksenalder. Noe som kanskje selvsagt er ganske treffende. Det er ikke handlingen som er i fokus i Svindlands bok, det er skildringene og scenene.

Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg er siste bok, og på 125 sider. Den får bli med selv om den er for lang (hehe) fordi den er en av mine favorittbøker. Boka er utgitt på forlaget Oktober og forfatteren mottok Tarjei Vesaas debutantpris for den.

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg er morsom og trist. Den handler om Mathea som stort sett har vært folkesky, men som på sine gamle dager brått får lyst til å omgås andre, samtidig som hun fylles av dødsangst. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i Mathea, og Skomsvold er tidvis fryktelig morsom, dyster og veldig treffende med sine observasjoner og skildringer av folk, ensomhet og liv.

Jeg må ta med et par sitater fra boka:

Det kunne også vært fint med et innbrudd, og når Norsk Gallup spurte når vi sist hadde besøk, kunne jeg si at det var slett ikke så lenge siden.

Jeg må være den morsomste jeg kjenner. Nå kjenner du jo strengt tatt ingen andre enn meg, sier han. Men dog, sier jeg.

Jo mer jeg tenker på boka, jo mer innser jeg at jeg må lese den på nytt med en gang.

Toppfoto: Stine Spjelkavik Hansen