Leonard Cohen har stått opp fra de døde. Denne gangen ikledd boots og cowboyhatt.

«Vi skal gifte oss. Colter og jeg,» sier min venninne med et lurt glis. «Han vet det bare ikke selv enda.»

Det merkes at andremann ut på hovedscenen, Colter Wall, er populær her til lands. Det ellers lett distraherte og prateglade piknikpublikummet følger litt ekstra godt med. Oppmøtet er upåklagelig til å være en så tidlig spot. Piknik i Parken 2018 er i gang og man skal vitterlig ikke klage over en blåsbortdag med solglimt da fjorårets versjon heller måtte hanskes med mye nedbør. Colter Wall introduseres av Arbeiderpartiets Raymond Johansen på dårlig engelsk, men med en tydelig stolthet i stemmen til Oslo Byråd-politikeren. Dette blir Walls femte tur innom tigerstaden på to år. «Feels like my second home a bit», konstanterer han selv smått cheesy. Mutters alene på den digre scena fylles Vigelandsparken med en ensom gitar og Walls fyldige baritonstemme.

Det er en overraskende mengde levd liv og pondus i pennen og røsten til den unge Canadieren. 1995-ungen høres ut som en 70 år gammel klimafornektende, alkoholisert ranch-eier. Basstung, raspende, og dirrende av nerve og autoritet. Hadde det ikke vært for det store skjegget hadde man blitt rett fram sjokkert av at en slik stemme kan komme ut av slik en ungfole. Leonard Cohen har stått opp fra de døde. Denne gangen ikledd boots og cowboyhatt. Ikke ett ord får forlate munnen hans uten at øynene knipes hardt igjen i lidenskap. Stemningen er samtidig stille og tilbakelent.

Wall er en udiskutabelt god historieforteller. Dette kommer også til syne i hans utfyllende og sjarmerende bakhistorier. En låt handler om en slåsskamp, den neste om en togtur gjennom ørkenen. Som seg hør og bør nipper han whiskey mellom låtene. Han framfører nye og gamle melodier ispedd en trad-sviske fra Ameriken i ny og ne. Det hele akkompagnert av et utsøkt gammelt treverk av en kassegitar med skranglete strengeresonans og upåklagelig presist fingerspill fra grove fingertupper. Selv om 45 minutter på utescene i dette formatet blir for kjedelig i lengden, står det stor respekt å tørre å holde det farlig stilrent. I dagens moderne musikkhverdag hvor artister tar selfies i hytt og pine er det dessuten derfor deilig å finne artister som våger å være gammeldagse.

Gi mannen en barscene - så ser du nok Colter Wall i sitt retteste element. Cowboyen klarer likevel å galoppere stødig via solnedgangen inn i hjertene til denne formiddagens festivallyttere.

Toppfoto: Ida Kroksæter