Anmeldelse: Joep Beving på Piknik i Parken

Et gudbenådet festivalavbrekk

En musikalsk bølge har skylt over internettet de siste årene: Melankolsk mann sitter bak et filtfylt piano og spiller minimalistiske, cinematiske klassiskinspirerte instrumentaltoner. En sjanger som har eksplodert på Spotify nesten utelukkende purt grunnet det enorme markedet til «sovespillelister». Å sovne inn til drømmende og atmosfærisk musikk på øret er uhyre populært verden over og genererer milliarder av streams. Journalister liker å kalle det neo-klassisk, nettopp fordi nye komponister benytter seg direkte av metoder fra klassisk musikk. Dette er imidlertid en forvirrende og feilaktig term ettersom den opprinnelig neoklassisimen befant seg på 1920- og 1930-tallet. Pionerene i denne nye retningen må sies å være navn som Ólafur Arnalds og Nils Frahm, samt plateselskap som britiske Erased Tapes og tyske Deutsche Grammophon. Et av sistnevntes nyeste bidrag til rosteren er den nederlandske pianisten Joep Beving.

Med sine to meter lang og skjegg en viking verdig tusler han bort til pianoet på den lille scena i vakre Borggården. Etter en kort introduksjon lukker 42 åringen øynene og begynne å spille sine myke pianotoner. Noen toner er nesten uhørlige – det beste trikset for å få publikum til å være stille og spisse ørene. Og stille blir de. Knyst. Det er nesten utrolig at det går an på en ellers ganske pratsom festival. Folk, strødd utover på benker og bakken, ser ut til å sette pris på avbrekket. Borggården er fullstendig fylt opp av musikkmediterende mennesker mellom statuene. I minimalismen kan folk la tankene fly. Man hører hver minste detalj - køllene som treffer pianostrengene, klikkingen fra treverkinnmaten og tangentene, den rolige pusten til herr Beving. Vinden spiller med gjennom bladene og inn i mikrofonene. Sildringen fra fontenen likeså.

Etter første nummer ber han publikum vente med applausen slik at vi ikke unødig skal komme ut av transen. Vi er med på notene og respekterer velvillig kunstnerens ønske. Joep forteller at debutalbumet «Solipsism», som forøvrig er strømmet over 85 millioner ganger, ble spilt inn på kjøkkenet hans midt på natta mens datteren hans sov. Spotify-stjerna fortsetter nettopp med en hyllesten til datteren: «Sleeping Lotus» – en melankolske ettermiddagsbysselulle. Hvert stykke tikker inn på godt over 15 minutter. Det er easy listening blottet for motstand. Han drar heldigvis litt på mot slutten av settet, men holder seg ellers stort sett innenfor en svært liten dynamisk rekkevidde. Det er modig å lage så stillegående og simplistisk musikk i 2018. Der Ólafur Arnalds og Nils Frahm ofte legger ved beats og knitre-elektronika som krydder, holder Joep det rent og pent.

Sett bort fra et par semi-vanskelige klassiske triller lirer Beving aldri av seg noe spesielt pianoteknisk imponerende. En kritikk av sjangeren spør hvorvidt hvem som helst egentlig kan spille noen minimalistiske følsomme toner på et kirkeklanget flygel. Det menes at det er vanskelig å skille klinten fra hveten. Det er en interessant debatt, men jeg akter ikke å bebreide Beving for dette. For settingen stemmer perfekt her vi sitter. Bevings fremtoning og tålmodige kjemi med publikum må premieres – en kunst som fort kan taes forgitt. Han har oss i sin hule hånd. Plutselig stopper han midt i en låt, lar akkorden henge, mens han stiller inn pianokrakken, før han fortsetter. Ting må være på stell. Kontrasten av at en konsertsalvant pianist som sitter ute på en intim festivalscene er befriende og bidrar til å gjøre denne seansen ytterligere minnerik. Etter tre kvarter i drømmeland takker Joep Beving for seg til stående applaus fra en tårevåt gjeng. Definitivt en Piknik i Parken-konsert for bøkene for de som var heldige nok til å få plass.

Toppfoto: Norbert Marossy