Den innovative artisten forlater scenen vel vitende om at hun har jobbet hardt i kveld.

Foto: Tore Sætre

Det har lenge gått gjetord om Kelela. 5 år for å være nøyaktig. Etter å ha sagt opp jobben som telefonselger gikk etiopier-amerikaneren i studio i 2012. Den tidligere jazzsangerinna forelsket seg i klubbmusikkens transcenderende kraft. Resultatet ble mixtapen «Cut 4 Me». Den hjemmesnekrede spillelisten gikk fra gratis nedlastning på Soundcloud til stor oppmerksomhet verden over. Siden den gang har det ikke skortet på kvalitetsstemplene: fra å synge på den siste Gorillaz-skiva til sensasjonelt gode kritikker. I 2017 kom endelig det store gjennombruddet til Kelela som velfortjent har fått forbildestatus for sine uttalelser i media om å være sort og skeiv. Debutalbumet «Take Me Apart» figurerte på de fleste årslister med sin glitrende RnB-elektro og personlige tekster om de emosjonelle mekanikkene til brudd og den frie naturen til nye forelskelser. Det kilte derfor i magen når Piknik i Parken annonserte bookingen av soon-to-be-superstar Kelela.

Festivalens nest siste konsert starter med tekniske problemer og null lyd. Den erfarne artisten tyr raskt til en helakustisk sjarmerende introduksjon ropende ut til publikum. Med dette etableres en gjensidig respekt og godstemning før vi i det hele tatt er igang. Straks det tekniske er på plass åpner Kelela med hit-trekløveret «LMK», «Frontline» og «Blue Light» fra albumet. En engasjert tyggistyggende DJ fyrer av smoothe, nattlige beats og grime-synther til bakoversveis og smil blant det hippe Piknik-publikummet. 35-åringen surfer selvsikkert oppå, kombinert med enkel og effektiv koreografi. Hun ligger på en rolig, men autoritær attitude med innslag av rapp og autotune. I fravær av band eller noe betydelig lysshow er hovedattraksjonen i kveld uten tvil stemmen og fremførelsen til Kelela. Det stinker verdenklasse lang vei av vokalen til Warp Records-artisten - unødvendig hjulpet av lange diva delay-haler. Den er konstant klokkeren, vid i sitt spenn, vekselvis opprivende kraftfull og skjellsettende skjør. Tankene mine går til storheter som Janet Jackson og FKA Twigs. De nyskapende låtene leveres med både troverdig emosjonell nerve og teknisk briljans.

Publikum er likevel ikke helt med. Det er som om de fleste ikke har peil på hvilket kaliber av en artist vi med å gjøre. Dette skyldes nok det nevnte fraværet av noe ekstra, samt den forsiktige scenestørrelsen. Bass-subbene på Triangel-scena får kjørt seg. Dette er en artist som helst bookes til digre mørke teknoklubber som Berlins Berghain - et av Europas beste PA-anlegg hva gleder klubbmusikk. En liten utescene i dagslys gir ikke akkurat helt og holdent den basstunge Arca- og Jam City-produserte musikken rettferdighet. Noen ihuga disipler holder koken, men det er som om de fleste ikke helt fenges. Kanskje folk er slitne etter en innholdsrik festival og en regntung sistedag?

Kelela insisterer og skrur opp tilstedeværelsen sin et ekstra hakk på det soul-våte nummeret «A Message». Den lyse sommerkvelden blir mørkere og stemningen begynner sakte, men sikkert å ta seg opp. «He was being a dick» melder hun selvsikkert til jubel og anerkjennende nikk. Og med aggressive «Enemy» ser det endelig ut til at publikum våkner til liv. Det klassiske klappe-med-trikset gjør nytten sin. Kelela er tilbake som sjef. Rettere sagt gud. Menigheten følger med, og har nok attpåtil fått seg en del nye medlemmer. Det hele avsluttes med Kelelas egen Fader Vår: «Rewind» og hun klokker inn til godkjent pluss. Det ble seier, dog ikke helt uten motstand. Hun er litt for raus med publikumsrosen før artisten forlater scenen vel vitende om at hun har jobbet hardt i kveld. En innovativ og viktig artist som vi krysser fingra for returnerer til Norge snarlig. Neste gang med en litt større produksjon, på en litt større scene, og i riktigere omgivelser. For det fortjener hun.