Torg, Moore & Gustafsson og Mike Cooper

For tredje året på rad inviterer Motvind musikkglade, støyglade, jazzglade og glade folk til en festival som blant annet har som mål at «publikum skal kunne forvente seg utforskende og sjangeroverskridende musikk av høy internasjonal kvalitet, uten å måtte endevende lommeboka». Noe de lyktes stort med! Det er dritfett å se så mange på Blå og Hærverk under et arrangement man ellers skulle tenke var relativt smalt. Motvind har også et moralsk prosjekt rettet mot norske festivaler og musikklivs spons fra aktører som Kongsberggruppen, Nammo og Statoil. Positiv protest er mulig.

Torg

Torg representerer en ny type norsk improvisasjonsmusikk som låter overveldende lite provosert. Denne generasjonen norske toppmusikere virker i det hele tatt fornøyd og tilfreds uten at det trenger å være negativt! Musikkens fundament ligger i det solide samspilt og består av et sterkt rytmisk driv som kan minne om noe man finner i Krautrock-land, med elektroniske, men hovedsakelig akustiske, trommer. Trommis Jan Martin Gismervik groover, holder det lekkert og nedpå og klikker når det er nødvendig – en essensiell del av et band som baserer mye av musikken på det rytmiske. I det hele tatt minner Torg meg en del om Masselys, et av Norges beste og mest underkommuniserte ikke-definerbare band. Amerikanske innovatører som LCD Soundsystem, Yo La Tengo og Sonic Youth virker også til å ha satt sitt preg på gjengen.

Det er to bassgitarister på scenen, et sjeldent syn, men veldig effektivt og interessant. Vokalist Ina Sagstuen bruker en del tid på effekter i tillegg til ren vokalisering. Christian Winthers gitar preger lydbilde med sitt fravær av effekter. I det jeg innfinner meg med at Torgs musikk er sval, myk og behagelig, trøkker bandet til med en siste innspurt bestående av en litt etterlengtet dose kantete vrenggitar og shaker. Lurer på om det rett og slett var «Pretend You Don’t Care» fra plata Palm, Beaches, Dreams, som anbefales på det varmeste!

Thurston Moore & Mats Gustafsson

Så var tiden komme for kjendisparet Mats Moore og Thurston Gustafsson. Det tidligere Sonic Youth-medlemmet og det driftige saksrivjernet Gustafsson er vant med å spille sammen, de er også vant til å gå på plateshopping sammen, bare se her:

Klarte ikke embedde http://www.youtube.com/oembed?url=https://www.youtube.com/watch?v=9jydEf-jjn4&frags=pl%2Cwn :(
Duo'n har en felles forkjærlighet for støy og energisk fri-musikk, noe de ikke legger skjul på i det de setter i gang med streng, straffende støymusikk. Konserten hadde kanskje ikke funnet sted hadde det ikke vært for band som Boredoms og artister som Kaoru Abe og Merzbow. Det pulserer, skrikes og feedbackkvota sommer 2018 ble fylt opp. Moore sin Rat.pedal overdøver Gustafssons sax, samtidig som Gustafssons kroppslige relasjon til musikken og sitt instrumentet overdøver Moorse. Gjensidighet sånn sett, men tør jeg sparke oppover? Dette låt litt uinspirert. Litt stillestående. Duoen har definitivt stamina og klarer å skape småinteressante teksturer gjennom Gustafssons elektronikk og Moores skrutrekker preparerte gitar, men jeg hadde ønsket meg mer variasjon og dynamikk. Kanskje sånt som skjer innimellom når denne musikken skal oppstå spontant, at det ikke alltid går hele veien inn? Det går fint. Har på følelsen at det kommer flere sjangser til å få med seg disse innenfor ring 3.

Mike Cooper

Å oppdage musikk for første gang live og i tillegg like det godt er alltid en fest. Jeg kjente ikke til Mike Cooper før festivalen. Briten som er i midten av 70-åra viser seg naturlig nok å ha en lang musikalsk karriere som jeg ikke tør gå nevneverdig inn på her. Det som kan sies er at Cooper begynte som en folk-blues singer/songwriter i England på 60-tallet, gjenoppdaget en fascinasjon for musikk og kultur fra Polynesia og plasserte denne fascinasjonen dypt ned i sine live-improvisasjoner som er det han beskjeftiger seg med musikalsk nå for tiden og har gjort lenge. For en grundig og verdig biografisk forklaring av Mike Coopers karriere, spør meg når jeg har skjerpa meg.

«Here’s an english folksong», åpner Mike Cooper. Og om det var dét eller ikke, kan ikke jeg svare på. Ved bruk av konkreter, slide-gitar og en smått messende vokalstil ligger det musikalske fokuset på klanger via spontanitet. På bordet foran seg har han pedaler, iPad, batterier og snodige duppedingser. I et intervju med M-magazine, sier nemlig Cooper selv at han er fan av Kitsch-estetikk, souvenirbutikker og «the ‘recycle rubbish’ art movement». Mannen improviserer med tekstene som står skrevet på A4-ark han roter rundt med, linjer som «heavy rainbow» er artig og absurde, er Mike Cooper en lykkeligere mer optimistisk Scott Walker? Hvis noen sammenlikninger skulle trekkes, kunne det vært interessant og å se ham samarbeidet med sin felles øyboer Richard Dawson Sampling av fuglesang, dronetebassriff, Derek Bailey-gitar og robotlyder visker hverandre ut og dytter hverandre vekk. Konserten bærer preg av ekte konsentrert formidlingstrang.

Alle foto: Simen Sjølie