Men heldigvis er det ikke altfor kjipt heller. Oppfølgeren til megahiten fra 2014, er en blandet opplevelse som ofte gav meg nakkesleng i overgangene fra ekstrem cringe til sommerfugler i magen.
“Legofilmen 2” begynner ikke så langt fra der den forrige slapp. Den byr på et hyggelig gjensyn med de forskjellige karakterene, samt en morsom utfoldelse av et nytt post-apokalyptisk univers. Mye har endret seg siden Emmet (Chris Pratt) og vennene hans reddet verden fra Lord Business (Will Farrell), men ikke alt. Et sentralt problem ser ut til å være at Emmet selv ikke klarer å tilpasse seg de nye omstendighetene verden befinner seg i, til Lucys (Elizabeth Banks) store fortvilelse.
Foto: SF Studios/Warner Bros.
Den første Lego-filmens store suksess, var en stor overraskelse. Det kom som et sjokk at en av mine favorittfilmer det året skulle bli noe som så ut til å være en glorifisert reklamefilm for legoklosser. Den var vittig og fantasifull, unik og overrumplende. Pur og kjær moro, kombinert med brilliant dubbing, irriterende, catchy musikk, og rykende animasjon, var “Legofilmen” den perfekte barnefilmen, og mer enn det.
I motsetning til den første, oppleves dessverre humoren i “Legofilmen 2” som litt for forutsigbar og krampaktig. Typisk for oppfølgere, ønsker den å gjenoppta tonen til den forrige, noe som gjør at det føles intet annet enn påtatt ut. Der den første fikk meg til å le flere ganger enn jeg kan telle på to hender, med siterbare “oneliners” og spennende visuell humor, minnet mange av øyeblikkene i “Legofilmen 2” mer om dårlig standup. Vitsene er uoriginale og stilen forutsigbar. Kun et par ganger tillot jeg meg en liten utpust som kunne vagt minne om latter.
Foto: SF Studios/Warner Bros.
Musikken spilte en viktig rolle i den første filmen, og kanskje en viktigere en i del to. Imponerende musikalinnslag ved blant annet Tiffany Haddish puster nytt liv inn i universet, og gir filmen en ekstra dimensjon som sklir rett inn tonen og stilen.
Kulturelle referanser er morsomt og passende i en film som dette. Som om den har selvironi angående egen kapitalistisk og kommersiell natur. Derimot ble det dessverre litt i overkant denne gangen. Filmen strør om seg med filmreferanser, hommage og parodier, så mye at det er vanskelig å fange opp alle, noe som gjør at det mister nesten all komisk effekt.
Foto: SF Studios/Warner Bros.
De tidligere nevnte sommerfuglene kom av den unektelige imponerende animasjonen. Den er en blanding av CGI og stop-motion som sprer fryd og glede over de utømmelige mulighetene som det klassiske leketøyet oppfordrer til. “Legofilm”-universet er fargerikt og innovativt, og minner deg på at det kun er fantasien som setter grenser. En varm nostalgi kommer fra minner om uhindret lek og oppfinnelser, som kun eksisterer i et barns hode. Følelsen sprer seg fra magen og kommer ut i form av smil og latter, og jeg klarer ikke annet enn å like "Legofilmen 2", tross himling med øynene, utallige sukk og grimaser underveis.
7/10
Toppfoto: SF Studios/Warner Bros.