Gårdagens Findings-avslutning av Kygo får en stjerne av meg. Én stjerne av fem, altså.

Jeg forsøker først å få meg en litt god plass. Ønsker gjerne å stå i nærheten av lydteltet i det minste. Først er jeg ganske optimistisk. Det er lite trengsel to minutter før konserten skal begynne, og jeg finner en ganske ålreit plass sammen med reisefølget.

Så spilles første tone av Kygos "Born To Be Yours", og det virker som at hele Bisletstadioen plutselig oppdager at det faktisk er konserter her på dette enorme utestedet de har betalt dyre dommer for å være på.

Det strømmer på med 18-åringer i bøttehatt og diamant-utvekster i ansiktet. Etter én låt ser vi oss nødt til å trekke lenger bakover. Praten går som om det fremdeles var vorspiel i kollektiv-stua, og vi vil helst slippe å være ansvarlig for å holde svimeslåtte ungdommer på beina. Jaja, kanskje vi i det minste hører musikken bedre lenger bak.

Det gjør vi ikke. Faktisk føles det som at verten av dette vorspielet nettopp har dempet lyden på anlegget litt for å slippe unna naboklager. Hva Kygo selv driver med begynner å bli et spørsmål ganske tidlig, for å sørge for god lyd og en bass man føler i hele kroppen gjør han i hvert fall ikke.

Når Kygo spør om det er god stemning her, frister det mest å svare "nja".

Første høydepunkt i konserten blir når vi oppdager at mattene som beskytter gresset på Bisletstadion er så glatte at man kan få praktisert moonwalk-skilsa sine. Så blir det egentlig mer interessant å følge med på at laserstrålene fra scenen treffer skyene på himmelen på en litt artig måte, og vi blir stående med ryggen til en liten periode. Laser-showet blir avbrutt av en gjesteopptreden av Store P og Lars Vaular med låta «Kem kan eg ringe», og endelig skjer det noe gøy. Bare synd vi nesten ikke hører det.

Når AC/DCs «TNT» fyller (i hvertfall de fremste meterne) av arenaen, er Kygos eneste fordel at publikum ikke aner hvem AC/DC er uansett. Det har kanskje passet inn på turné rundt kloden, men i Norge føles det hele bare latterlig malplassert.

Gjennom konserten står vi stadig og venter på droppet i 30-40 sekunder, før det ikke kommer. Til slutt føles det som at vi er på nattklubb med en DJ som får 1500 kroner for kvelden.

Når Kygo spør om det er god stemning her, frister det mest å svare "nja". Omtrent én time ut i konserten har jeg rukket å kjede meg en god stund, og ender opp med å vasse meg gjennom kalinka-spy, neon og glitter mot utgangen.

Avslutningen "Firestone" skal visst ha vært en opptur, med kvinnelig strykerkvartett på scenen. Jeg står ved busstoppet utenfor og hører ikke lenger et knyst av konserten.
Det smeller godt i fyrverkeriet, så det var i det minste noe som smalt godt fra seg denne kvelden.