Ikke mer, ikke mindre

Da jeg gikk på barneskolen, var det én bok alle ville lese. Den var alltid utlånt på skolebiblioteket, og den eneste måten man kunne få tak i den var å være venn med den forrige som fikk tak i den. Jeg husker fortsatt omslaget tydelig i minnet mitt. En svarthvit tegning av en mann som ser over skulderen sin, opp fra boka han leser. Over ham på veggen ser vi skyggen av en svær kjøttkniv. I rød, vampyraktig tekst står tittelen på boka: «Vandrerhistorier». Til den dag i dag, går det kaldt ned ryggen min når jeg tenker på de grufulle fortellingene.

USA har en tilsvarende bok. Den ble skrevet I 1981 og heter «Scary Stories to Tell in the Dark» av Alvin Shwartz. Skrekkfilm regissøren, André Øverdal (The Autopsy of Jane Doe, Trolljegerne) har tatt det på seg å lage en film basert på disse historiene. En slags opphavsfortelling, til hvordan denne antologien av skumle historier kom til å bli.

Foto: Norsk Filmdistributør

Året er 1968. Stella (Zoe Margaret Colletti), Chuck (Austin Zajur) og Auggie (Gabriel Rush), er en nerdete vennegjeng som henger sammen gjennom tykt og tynt. «Tykt» blir når de bryter seg inn i et gammelt forlatt spøkelseshus på selveste Halloween, og finner en bok med skumle historier der barn ender opp døde eller bortførte. Boka og huset kommer med en forferdelig bygdemyte.

Denne filmen er så å si så klassisk det blir, på godt og ondt. Den sjekker alle boksene. Lite bygdesamfunn, skummelt hus, «stranger comes to town», uforstående voksene, antydning til romanse, kornåker, bøller og nerder. Plottet og manuset kan tidvis blir corny, men det stopper ikke filmen fra å være spennende. Det er akkurat nok balanse mellom det klassiske og det uforventede, at filmen lykkes i å være en homage, kontra en klisje. Jeg var svært underholdt.

Foto: Norsk Filmdistributør

Karakterene er søte og lette å sympatisere med. Det er god dynamikk mellom de tre hovedrolleinnehaverne, dog skuespillerprestasjonene ikke alltid treffer blink. Dette gjør filmene sjarmerende, men ikke noe å skrive hjem om.

Jeg vil anslå filmens målgruppe som ungdom i alderen 13-17 år. Den er mild, tatt i betrakting av andre skrekkfilmer på markedet. Som en PG-13-versjon av "IT". Filmen holder seg allikevel skummel og interessant gjennom hele 111 minutter. Liker du feelgood-skrekkfilm (så sant det er en greie?) vil du kose deg med "Scary Stories to Tell in the Dark".

6/10

Hør hele anmeldelsen og mer i forrige sending av Nova Noir her:
Klarte ikke embedde https://soundcloud.com/oembed?format=json&url=https://soundcloud.com/novanoirpodcast/sommer-recap-bonanza :(

Toppfoto: Norsk Filmdistribusjon