og noen ord fra Støttegruppa for Jenny som flytter til Volda.

Det er en litt rar dag i dag. Innmari mange har første skoledag, og blant dem er Skumma Kulturs helt egne Jenny. Jenny har hatt mange første skoledager før, men denne er litt ekstra spesiell. For denne første skoledagen er ikke på UiO. Eller på OsloMet, Høyskolen Kristiania, BI eller gudene-vet-hva-privatskole. Jenny kommer ikke på redaksjonsmøtet vårt kl. 18.00. Jenny har flytta til Volda.

Vi dro på tur over til den andre siden og sjekket ut om vi kunne godkjenne at vår Jenny flyttet over dit. Det var vanskelig, men vi endte med å godkjenne det.

Her er Skumma Kultur / Støttegruppa for Jenny som flytter til Volda, på befaring i Jennys Volda-hybel (og ja, vi vurderte å underkjenne da vi så gardinene).

Etter en liten evighet i bil, en overnatting på Volda Hostel B&B (anbefales på det varmeste) og et bad i brevann på fjellet er vi nesten klare for å akseptere at vi har mistet Jenny til Volda. Men aller først:

Jennys farvelbrev

FARVEL KJÆRE NOVA

Over et fjell, gjennom en tunnel, over ei bru, ja der bur eg – takket være Radio Nova.

Jeg har lenge sett på fremtiden min som et blankt ark – ingen planer, ingen drømmer og ingen ambisjoner. Jeg er et av de menneskene som like gjerne kunne blitt snekker som ballettdanser. Jobb var noe jeg måtte ha, ikke noe jeg ville ha. Å jobbe i radio har ligget i bakhodet mitt i mange år, men jeg tenkte at det var uoppnåelig. Hvem skulle liksom gidde å høre på meg?

Da jeg flyttet til Oslo for tre år siden, hørte jeg om Radio Nova på karrieredagen på skolen. Det hørtes skummelt ut, og jeg brukte et år på å manne meg opp til å søke. Hvilket program skulle jeg søke på? Jeg var ikke morsom, så noe humorprogram kunne jeg ikke lage! Jeg var ikke smart, så jeg kunne ikke prate om vitenskap og... smarte ting (?). Jeg visste i hvert fall ikke hvordan jeg skulle underholde et publikum med preik om kjas og fjas. Eneste jeg visste var at jeg kunne litt om teater og hadde et stort hjerte for musikaler. Jeg ble så tatt imot med åpne armer i Skumma Kultur.

Læringskurven var bratt, jeg hadde aldri rørt et miksebord i mitt liv. Jeg hatet å høre opptak av min egen stemme. Jeg var helt elendig på redigering. Men jeg skjønte fort at jeg ikke var alene – alle nye skulle lære og alle erfarne var ekstremt hjelpsomme. Bare etter et par måneder i studio var jeg programleder i Skumma Kultur og holdt intervjuer med skuespillere, artister og kunstnere! Det høres ut som mye ansvar, og det er det, men det er ingenting som slår følelsen av å holde et godt intervju, av å le så magen gjør vondt i studio, av å starte opp nye og tullete spalter.

Frykten for å drite meg ut på lufta forsvant så fort jeg oppdaga at alle Novere backer meg! Sier jeg noe dumt, er ikke det så farlig. Gjør jeg noe feil, kan vi le av det etterpå. Menneskene på Radio Nova passer alltid på meg og er der hver gang jeg trenger det! Alle jobber for det samme; lage Norges morsomste, søteste, beste og mest underholdende studentradio – noe alle bidrar til, på hver sin måte. Du trenger ikke være smart, du trenger ikke være morsom, du trenger ikke vite hvordan man underholder publikum kun med din egen stemme. Alle har sine kvaliteter som gjør Radio Nova best!

For Radio Nova er best, men Radio Nova har og gjort meg best! Jeg har gjort catwalk på utesending, jeg har barbert hodet til kollegaer, jeg har spist middager laget av ostepop, jeg har ledd i studio, grått i studio. Jeg har og laget en ti timers sending ombord på en båt! Og ikke minst, fått venner for livet!

Radio Nova har bevist for meg at jeg og er god til noe. Og det Nova har lært meg skal jeg bruke videre i livet. Journalist har alltid vært fjernt for meg, men Nova har gjort det om til en drøm. Jeg sendte inn en søknad til radiojournalistikk på Høyskolen i Volda, pakket sekken og dro vestover.

Når jeg sitter her, i Volda, og tenker på at Radio Nova ikke lenger vil være en del av livet mitt, får jeg litt klump i halsen. Å forlate det fantastiske miljøet, de herlige menneskene, studioet, Ruth og alle de gode mulighetene Nova har gitt, sitter veldig langt inne. Men er det én ting Nova har lært meg (annet enn å tolke Oda Elise sin brede dialekt), så er det at radio er min fremtid og det er dette vil jeg satse på!

Når jeg nå ser på fremtiden min, kan jeg ikke annet enn glede meg.

Radio Nova har sendt meg over et fjell, gjennom en tunnel, over ei bru – til Vestlandet.

Radio Nova er best, alle andre er tapere.
– Jenny Førland