I 1880 var det norske samfunnet i stor grad et ulikhetssamfunn, både sosialt og kjønnsmessig. Hva skjedde i årene før 1913?

Folk flest, det vil si de arbeidende, jobbet uavhengig av om man var gift eller ugift, kvinne eller mann. Tilhørte man borgerklassen, og var kvinne, fikk man en pikeutdannelse hvor man ble formet til en passende hustru. Og når man ble gift, var den viktigste oppgaven å være mor og å ha ansvaret for hjemmet. Det var i denne konteksten at den norske kvinnebevegelsen for allmenn stemmerett begynte å utspille seg.

Utover 1800-tallet ble kvinners rettigheter stadig forbedret gjennom endringer gjort i Stortinget. Likevel er det først i 1880-årene at kravet om politiske rettigheter gjør seg gjeldende i Norge.

En ny politisk tid
I 1884 innføres parlamentarismen. Nå ble regjeringen ansvarlig overfor Stortinget, ikke kongen, og en ny politisk tid vokser frem i Norge. I løpet av året ble partiene Venstre og Høyre stiftet. Venstre som var opposisjonen, og Høyre som var de konservative.

I 1884 var det bare et fåtall som hadde stemmerett. Stemmeretten ble sett på som en kontrakt mellom staten og enkeltindividet, og fordret at man hadde noe økonomisk å bidra med. Det innebar at man enten måtte ha skattbar jord, inneha et embete eller ha en inntekt over et visst nivå. Var man arbeider, en av de eiendomsløse, ble man heller ikke hørt.

I 1887 blir Arbeiderpartiet stiftet. Det førte til de første fagbevegelsene, og til en samlet kvinnebevegelse. Arbeiderkvinnebevegelsen krevde bedre lønn, bedre arbeidsvilkår, og de stilte seg solidariske bak mennenes krav om stemmerett for alle menn. Det gjør at man kan se på kvinnekampen som to parallelle bevegelser. Man allierte seg ikke etter kjønn, men etter klasse, med borgerkvinnene på den ene siden og arbeiderkvinnene på den andre.

Det handlet om strategi
I 1888 blir stemmerett for kvinner programfestet i Venstre. Men i 1891 er det allmenn stemmerett for menn som er det viktigste. Ifølge historiker Eirinn Larsen handlet denne vendingen om strategi.

– For Venstre betydde allmenn stemmerett for menn en mulighet til å utvide eget maktgrunnlag. Det var derfor viktigere for dem, strategisk sett, å gå etter allmenn stemmerett for menn. Det var ikke nok å hente gjennom å støtte kvinners stemmerett, forklarer hun.

En lignende vending skjer i Høyre noen år senere.

I 1892 får alle menn stemmerett. For å demme opp for masseproletariatet, går Høyre fra å være motstander av kvinners stemmerett til å fremme begrenset stemmerett for bemidlede kvinner. Det førte også til at Høyre fikk de første kvinnelige politikerne.

– Det var for å sikre flere konservative stemmer i et politisk system som på den tiden var ganske radikalt, forklarer Larsen om vendingen i Høyre.

– Mange hadde ideer om kommunen som en politisk fornyer, ikke minst på velferdsområdet. Man mente derfor at mange ubemidlede menn inn i kommunene ikke ville føre til en god økonomi.

Nasjonalt fremskritt og markedsføring
Med innføringen av parlamentarismen i 1884 ble det også et økende trøkk på tanken om selvstendighet. I tillegg eksisterte det i stor grad en nasjonalistisk bevegelse, ikke minst i kunsten og litteraturen.

– I dette var det også en økende betydning i det å fremstå som moderne, mener Larsen.

– Hvis man ser på de landene som først innførte allmenn stemmerett, så er det landene som er litt i utkanten. New Zealand, Australia, Finland, Norge. Felles for disse landene er at de var fremskridende, nye demokratier.

Og for de nye demokratiene var det viktig å hevde seg, og å vise seg som moderne.

– Man kan nesten se det litt som markedsføring og branding. «Det er lurt for oss å fremstå som moderne. Og det er lurt å gi kvinnene stemmerett, for det kan hevde vår plass i den siviliserte verden».

Denne artikkelen ble først publisert 2. februar 2016. Toppfoto: zen whisk/flickr.
Kilder: Hva er feminisme (Cathrine Holst), Norsk likestillingshistorie 1814-2013 (Hilde Danielsen, Eirinn Larsen, Ingeborg Owesen).