Noen pene og noen ærlige ord for å minnes en av tidenes beste trommeslagere.

Et gammels romersk sitat lyder De mòrtius nil nisi bene. Om de døde skal det ikke tales annet enn godt. Det blir fort vanskelig når det er Ginger Baker man snakker om.

Baker ble født 16. august 1939 i Lewisham utenfor London og døde ikke langt unna, i Canterbury, 6. oktober 2019. Han rakk altså akkurat å bli 80 år, et veldig respektabelt tall for noen som har levd så kompromissløst.

Baker var etter både min og mange andres mening den mest geniale trommeslageren på 60-tallet, da han var med å starte og spilte trommer i Cream, Blind Faith og Ginger Baker's Air Force. Da 60-tallet var over sa Baker takk og ha det og flyttet til Afrika, delvis for å unnslippe heroinet, og startet et langt samarbeid med afrobeat-musiker Fela Kuti.

Selv om Baker samarbeidet med en drøss med musikere gjennom årene var ikke det fordi han var en lett person å jobbe med, eller være i nærheten av. Han var heller kjent for å både fysisk og verbalt gå løs på kollegaer og fans.

Dokumentaren "Beware of Mr. Baker" fra 2012 illustrerer dette ganske greit. Selv om det er vanlig at musikkdokumentarer viser både mer og mindre flatterende sider av artister, er det få som starter med at artisten truer med å sende filmskaperen på sykehuset og drar til ham i nesa med en gåstokk. Filmen bruker så 90 minutter på å understreke at dette er en helt relevant intro.

Ginger Baker gjorde mye mer enn bare musikk på sine 80 år. Han flyttet stadig mellom kontinenter for å unnslippe både relasjoner, myndigheter og dop. Ifølge ham selv sluttet han med heroin 29 ganger, og klarte det endelig da han bestemte seg for å starte olivenfarm i Italia. Der kom han imidlertid i trøbbel med mafiaen. Et litt uheldig engangstilfelle det der, men det blekner kanskje mot at han flere ganger kastet bort millionformuer på polohester, senest etter Creams reunionkonserter i 2005. Han etterlater også fire ekskoner og tre barn, som alle har til felles at de har lite pent å si om sin eksmann og pappa.

Men kan all denne galskapen også peke mot det som gjorde Ginger Baker til en så eksepsjonell musiker? Han var ingen familiemann, brydde seg kun om penger når han var raka fant, og hadde om mulig enda mindre dragning mot tradisjonelle levesett enn den gjengse rockemusiker.

Baker la alt det som var bra med ham i musikken sin. Han revolusjonerte hva det var å spille trommer, og etterlater et skattekammer av musikk hvor et instrument som ofte bare får eksistere som en selvfølge, får være selve kronen på verket. Er man glad i musikk er det utvilsomt spennende å høre Baker spille trommer. Er man glad i trommer, er det en religiøs opplevelse.

En hakkende gal man bak et trommesett, som på instinkt vet hva han driver med og ikke er redd for å dytte det inn i øra på deg. Som aldri har hørt ordet overdrivelse, og som spiller og spiller fordi det er det, og bare det, han lever for - det er fint det.

Det er kun et spørsmål om å tro eller ikke tro som reiser tvil om hvor Ginger Baker er nå. Selv en av ekskonene har uttalt at han ville ha overlevd en flystyrt fordi «the devil takes care of his own». Vi får bare håpe det stod klart et trommesett i helvete da han endelig vendte hjem på søndag. Men det tok vel Keith Moon seg av for lenge siden.

Toppfoto: Giagl Huber via Flickr