Anmeldelse av El Camino

Er den nødvendig? Nei. Er jeg glad for at den eksisterer? Joda.

SPOILERADVARSEL: Denne anmeldelsen inneholder ingen spoilere for «El Camino», men kommer til å spoile slutten av «Breaking Bad» ganske grovt for journalistikkens skyld.

For litt over seks år siden endte en av tidenes beste TV-serier med et pang. Noen hundre pang faktisk, da familiefar/narkobaron Walter White benyttet seg av en automatisert M60 påmontert et svingbart stativ til å plaffe ned samtlige av sine resterende fiender. I kjølvannet av massakren rømmer Jesse Pinkman fra åstedet som tilsynelatende eneste overlevende i den titulære El Caminoen. Hans skjebne har vært åpen for diskusjon og spekulasjon fram til nå.

Jesse har en lang vei til både frihet og frelse. Friheten må vinnes med lovens lange arm på slep, og frelsen må vinnes ved å forsone seg med fortiden. Karakteren som opprinnelig var tenkt å være en comic-relief med en utløpsdato på en halv sesong utviklet seg til å bli med gjennom hele serien som Walter Whites medsammensvorne i narkotikaproduksjon. Denne reisen var ikke uten skavanker. Der Walter sakte, men sikkert viste seg å ha et indre vesen som var skreddersydd for amoraliteten og kynismen tilknyttet narkotikaindustrien var Jesse motsetningen. En i bunn og grunn god, dog villedet mann hvis handlinger sakte, men sikkert brøt ham ned til en skamfull og angrende skygge av sitt tidligere jeg.

I «El Camino» viser Aaron Paul ingen antydning til at det er en stund siden sist han måtte skli inn i sin mest gjenkjennelige rolle. Her får vi se den nedbrutte versjonen av Jesse Pinkman fra de senere sesongene av «Breaking Bad» med regelmessige dryss av sjarmen og humoren som karakteren ble introdusert med. Vi møter også andre kjente fjes fra universet både på veien og gjennom flashbacks. Dessverre er ikke overgangen like glatt for dem. For enkelte karakterer ble endrede frisyrer, dypere stemmer og ekstra kalorier litt for åpenbart for undertegnede. For det meste fungerer gjensynene, men med et kresent øye kan man fort bli dratt ut av historien med påminnelsen om at dette i bunn og grunn er et påheng som ble unnfanget en god stund etter historiens originale slutt.

«El Camino» er ikke det eneste tilskuddet til «Breaking Bad»-universet vi har fått servert (den utmerkede forløperen «Better Call Saul» har en femte sesong rett rundt hjørnet), men det er første gangen verdenen blir komprimert til et filmformat. Stilmessig fungerer dette ganske bra. Kinematografien og tempoet er velkjent og overført på tilfredstillende vis. Vi får fortsatt til tider merkelige kameravinkler og scener som med hensikt framstår som upolerte med hverdagslige elementer. Valget av hvor fokuset skal rettes og hvordan tidsbruken skal fordeles i historien er til tider litt underlig, der spesielt en historie fra fortiden får litt vel mye skjermtid. Når det er sagt føles de to timene og to minuttene med spilletid som verken for mye eller for lite.

Da «Breaking Bad» endte på særdeles tilfredsstillende vis er det naturlig å spørre om det er nødvendig med en forlengelse av historien nå. Svaret på det er egentlig nei. «Better Call Saul» ble møtt med samme tvil, men har over fire sesonger vist seg å være både en engasjerende historie og en god utbredelse av både kjente og ukjente karakterer. På langt mindre spilletid må naturligvis «El Camino» snevre ting inn, og minner dermed på mange måter om en Jesse-basert fanfic. Det er på godt og vondt. På den gode siden får vi gjensyn med gode, gamle karakterer og oppklaring i hvordan Jesses historie fortsetter, om han klarer å forsone seg med fortiden og finne en fremtid. På den dårlige siden mangler filmen en wow-faktor, et plottpunkt eller en twist i historien som kunne gjort filmen til en must-see for å ha et helhetlig bilde av «Breaking Bad»-universet.

Alt i alt er «El Camino» for det meste en stilmessig konsistent retur til Albuquerque uten noen annen hensikt enn å gi fansen noe mer å se på. Det er i og for seg en ærlig og respektabel sak, men ønsket om å bli servert et plottpunkt med tyngde på tvers av «Breaking Bad»-universet uteblir og undertegnede sitter igjen med en følelse av at det kunne og burde ha skjedd noe som fikk meg til å rope "YEAH BITCH!".

El Camino får 6.5/10 poeng.

Toppfoto: Netflix