By:Larm-festivalen tuter videre, og vi er med på reisen. Stikkord for fredagen er synthpop, punk, sjelfull RnB og leken hiphop.

Trommisene Astrid og Einar har prøvd å dekke et stort spekter av artister, og først ut er Einar med sin tilbakemelding på fredagens By:Larm.

Den beskjedne og behagelige baritonen til svenske Hannes åpner ballet på Rockefeller. Antrekkene og scenen ligner faktisk et skoleball, prydet av en sjarmerende hjemmesnekret «Welcome to my show»-backdrop med smilefjes og sølvfarget glitterforheng. Når man først har fått utdelt store Rockefeller virker det fristende å fyre løs med høy lyd og rocka arrangement. Hannes og bandet er derimot sparsomme og stillferdige. Tross hans bjørnestørrelse har Hannes en behersket og sjelfull stemme med svensk swag. Som en bad boy i kirka croones det om svunne tider. RnB med innslag av country. Tekstene forteller om svunne tider. Ei litta dose autotune blir overraskende nok ikke malplassert og sender bare tankene mot Bon Iver. Mmmmm!

Den litt lange gåturen i februarkulda til Parkteatret er verdt det. Den norsk-sveitsiske 26-åringen Red Moon slapp nylig sin første single på legendariske Decca Records. Joanna Deborah har en upåklagelig stemmeprakt. Emanuel Vigelands Mausoleum-klangen er på. Den majestetiske, atmosfærisk synthpopen har sine gåsehusfremkallende øyeblikk. Det minner tidvis om Röyksopps mer trolske verk med Dreijer/Drecker/Sundfør. Red Moon ber oss puste inn og drømme oss bort med mantraene og låtene Slow Down og Dream On. Publikum er stille som mus.

Tenåringen Aaron Smith fra den skotske landsbygda trollbinder Jakobkirka med kun kassegitar og gudbenådet stemme. «I’m not good at talking» sier han mellom sangene. Det gjør ingenting når stemmen og tekstene spiller hovedrollen. Den himmelske falsetten med gniss og levd liv, spiller pingpong med kirkerommet. Smith er best når han lar det vakre skurre litt. Han synger dynamisk om såre temaer som mishandling og alkoholisme. Ordvendingene hans blir dog for enkle og klisjéete, men det råder ingen tvil om at det er ektefølt.

Sentrum Scene fyller seg til randen i det klokka passerer elleve. Rapperen Safario nøler ikke med å gripe muligheten til å vise at han kler en stor scene. Det blir et energisk og visuelt blendende show. Gjesteartister gir konserten dramaturgi og et avbrekk fra det klassiske DJ/MC-oppsettet. Høydepunktet blir når Lokøy fra Sløtface skaper punka stemning med bassinga si. Safarios hiphop er åpenbart skapt for punkens kaos og lekenhet. Publikum klikker i lykkerus.

Astrid på sin side ønsket også å sjekke ut Off:Larm på Tilt, men bare som et pust i bakken mellom slaga på By:Larm.

Først ut er købenfrøkna Rebecca Lou som er ei jeg har fulgt med på over lengre tid. Hun er pønk som få, både musikkmessig, klesmessig og er også medlem i bikerklubben Knallert Kragerne. En ganske fet type med andre ord! På scena på Pokalen spyr hun ut rå kraft i form av en heftig vokal og fantastisk scenetilstedeværelse! Jeg digger det hardt der jeg står i blandt mange menn som pusher 50 som selv ser ut til å være mektig imponert av det de ser på scena. Akkopagnert med en stødig gjeng på bass, gitar og trommer gir Rebecca meg energi til å springe videre til neste gig!

Jeg løper en svipptur innom Off:Larm på Tilt for å sjekke ut Mokri. Med seg på vokal har de Christine Marvel som serverer et energisk liveshow med skrik og stønn. De har litt tekniske problemer med pedaller og slikt, men det går ikke ut over opptredenen. Et solid rockeshow!

I kjelleren på Revolver skal duoen Jockstrap opptre, og det er noe flere har gledet seg til å se. En fullstappa sjappa er mørklagt forutenom et lysshow med røde og grønne lys som danser fint over publikum. Jeg ble stående langt bak, og med mine rugende 170 cm fikk jeg god utsikt til lysene på ryggene på de foran meg. Men det et musikken i fokus, og den er super! Alltid litt spennende å se hvordan et produsert stykke overføres live, og jeg syns de klarte det bra!

Etter å ha stått i kø for å komme ut av kjelleren er det Caroline i St. Edmunds kirka. Folk sitter på kirkebenker, klar til å vitne 8 mannsgruppa Caroline fra USA (sjekk). Det hele blir åpnet med flerstemt sang over nydelig strykespill akkopagnert med gitarklimpring. De er veldig samkjørte, og det er en vakker opptreden. De hele er meditativt, da de fremfører et stykke som minner mer intrumenter som puster i takt. Veldig vakkert, men også kanskje muligens bittelitt kjedelig? Mest fordi det er så hektisk opplegg ellers, så jeg personlig klarer ikke å kaste meg helt inn i meditasjonen.

Baby Rose spiller opp til slowdance på Ingensteds. Med vakkert komp synger hun med sin nydelige basstemme som er imponerende mørk til en så liten og nett dame. Hun er helt rå på scena og flørter fint med publikum! Det er kanskje tidvis kjedelig komp, men med en så flott stemme er ofte det enkle det beste.