By:Larm-lørdagen oppsummert

By:Larms siste dag bød på en snøstorm av lovende artister. Bra Trommis-redaksjonen rapporterer.

Snøen pakker inn Oslo siste festivaldag. Rekasjonsmedlemmene Astrid Frugaard og Einar Stray rapporterer. Astrid sine bemerkelser er først ut:

Jazzekspertene Juno byr opp til heftig hoftesvai på Vulkan Arena lørdag kveld. Vokalen er prega av teknikk og kreativitet som komplementeres av en leken saksofon. Trommene og kontrabassen legger et stødig grunnlag som også inviterer til super improvisasjon blant alle bandets elementer. Det er tydelig at de kan det de gjør, og de elsker det! De koser seg stort på scena, og det hele minner om noe en kan gjenkjenne på diverse folkehøyskoler! Det smitter lett over publikum som roper sin entusiasme mellom hver sang.

Videre løper vi til John Dee. Øl, svette og testo siver ut av publikum og lokale, og en føler seg som hjemme i det en skal få vitne Dangerface in action. Som et ekte slag i trynet starter konserten med høyt volum, raskt tempo og en gal vokalist! Det som gjør det ekstra kult for oss er at bandet har baller nok til å skrike “BY:LARM, KEM E ME?!”. Responsen fra publikum er et rungende “DANGERFACE”, og flere sprikker ut i latter og store smil. Det er spesielt kult å sette publikum såpass på plass på en bransjefestival som By:Larm der musikkelskere av og til kan bli hemmet av sin egen profesjonalitet. Bandet durer videre, og med stagediving, headbangig og heftige chorus blir det hele en skikkelig gøy opplevelse!

Kvelden blir endt på Kulturkirken Jakob med fantastiske Charlotte Dos Santos på scena. Kirken er nydelig belyst i lilla, og forventnigene høye. Med en stappa kirke som er totalt tomtappa folk øl kan en bli litt nervøs for stemninga på en såpass nedpå konsert. Men publikum trollbindes av den norsk-brazilianske artisten. Meditative beats legger grunnlaget for at den fløyelsmyke stemmen kan legge seg som et teppe over det som er en ganske kald og sur kveld. En super avslutning på en super festival.

Vel blåst, By:Larm! Det har vært en fryd!

Så kommer notatene fra Einars festivaldagbok:
Vi søker ly for isvinden på Kafé Hæverk. Russiske Perila varmer oss opp med sin eksperimentelle Sibir-is-knusende ambient. Etter en sakte, men sikker oppbygging mikser hun konsentrert inn vekselvis brutale og atmosfæriske beats. Bassen treffer kroppen, mens et hav av industriell knitring, hakk-i-plata og «strømfeil» skaper et deilig kaotisk, men meditativt lydbilde.

Stella Explorer har med seg hele 7 Stockholms-musikanter på den bittelille Verkstedet-scena. Saksofon, synther, lyse koringer og perkusjon groover bak Stellas mørke stemme. Inspirert av Detroits house-mentalitet og Sør-Afrikas rytmer synger den tidligere Brödet-vokalisten sine solosanger om empowerment og love affairs. Til tross for at hun nesten ikke har noen musikk ute, danser en stinn brakke. «I dont’t think about the future», synger hun. Vi spår at fremtiden er lys for Stella Explorer.

Det lukter geysir og vulkan på Ingensteds. Den smått legendariske islendingen JFDR, kjent fra bandet Samaris, luller oss med sin elgitar-klimpring og signaturiske stemme på vaskekte islandsk-engelsk. Romskipsynth og vokaleffekter byr på undervannsdans i asiatisk skala og med dyster stemning. Jófríður Ákadóttir utstråler erfaren ro og insisterende formidlingsevne. Det eneste beviset vi får for at hun ikke er en alv, er den sjarmerende jordnære pratingen mellom låtene.

2010-20 ble tiåret da hiphopen fornyet sitt kjærlighetsforhold til jazzen da musikere som Robert Glasper tok J Dilla-arven videre til artister som Kendrick Lamar. Athletic Progression live på Blå By:Larm 2020 fremstår som manifestasjonen av tiåret. Den danske instrumental-trioen nikker unektelig til hiphopen ved hyppig bruk av samples og bakpå grooves. I neste øyeblikk eksploderer derimot det hele i energisk virtuositet, trommesoloer, tight bass og Fender Rhodes-magi. Tidvis kan de minne om progrockerne i 65daysofstatic. De blåser hatten av publikum til tilrop og ekstase. Den lille halvtimen inneholdt ikke ett kjedelig nanosekund.