Bokbransjen er mer eller mindre kritthvit og anmeldere prater om "jakten på den neste innvandrerromanen". Norsk litteratur mangler representasjon fra det store mangfoldet i samfunnet, og dette går ut over forfatterne og oss lesere.

Ifølge SSB var nesten 15% av norsk befolkning innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, per 1. januar 2020. Reflekterer hylla i bokhandelen dette?

Umiddelbart tenker jeg svaret er nei. Etter litt ettertanke vil nok også svaret være nei. Dette er problematisk og vi i Tekstbehandlingsprogrammet har snakket om det i ukas sending.

Litteraturens oppgave er etter min mening naturligvis å underholde, men det er også å opplyse, starte diskusjoner og fortelle historier, karakterer og situasjoner lesere kan kjenne seg igjen i. Når hovedandelen av forfattere er hvite - kanskje til og med øvre middelklasse - vil de tre nevnte punktene mer eller mindre forsvinne fra offentligheten sett i lys av det flerkulturelle samfunnet vi er en del av.

Problemer med innvandrerromanen

Jeg sier ikke at all litteratur skal handle om innvandring, mangfold, rasisme eller inneholde mange melaninrike karakterer. Men slik utvalget er nå blir bøkene som faktisk tar opp slike temaer borte i mengden av andre bøker. Slik kokes det ned til at en innvandrerroman blir løftet fram av forlag innimellom som representasjonen av de temaene.

Hva en innvandrerroman egentlig er klarer jeg ikke å definere, og hvorfor akkurat det begrepet blir brukt på visse romaner blir aldri forklart. Likevel har man nok sine egne assosiasjoner til begrepet. Jeg ser i hvert fall for meg en innvandrer eller andre generasjons innvandrer som hovedkarakter og som forteller om sitt liv med dette stempelet. Eksempler kan være "Pakkis" av Khalid Hussain eller den nyere "Hør Her’a" av Gulraiz Sharif, som også er en intervjuperson i vår sending. Problemene med slike romaner mener jeg er at det blir en oppfatning om at det kun er dét folk vil eller kan lese om fordi det er lettere å ta avstand til det og tenke at det er en motsetning mellom livet jeg lever og det “de” lever. Det kan danne et unaturlig skille mellom innvandrerromaner og “andre” romaner. Til slutt vil man kanskje tenke at det er det eneste melaninrike kan skrive om og det er jo ikke sant.

Mangel på representasjon skaper skiller

Når det flerkulturelle samfunnet ikke blir fremstilt i litteraturen på samme måte som det preger samfunnet, vil det skape en skjevhet i representasjonen av karakterer vi leser om. Guro Sibeko sier det fint i intervjuet vi hadde med henne til sendinga, i en samtale om mangelen på melaninrike karakterer:

Litteraturen kan hjelpe oss å få en større forståelse for mennesker som lever andre liv enn oss selv. Og der hvor jeg føler at jeg har vokst opp med å få veldig god forståelse for hvite mennesker på den norske landsbygda og middel- og overklasse, så tenker jeg at det er en del hvite middel- og overklasse mennesker, og hvite mennesker på den norske landsbygda, som i liten grad har møtt litteratur som handler om ting som skjer i mitt liv. Og da oppstår det en skjevhet i hvem som må strekke seg når vi møtes. For jeg kan strekke meg, jeg kan forstå, jeg har jo lest mange bøker om det, et helt bibliotek om deg, men du har jo ikke lest noen bøker om meg. Så selv om du føler at du strekker deg alt du kan for å forstå meg så kommer du et veldig lite stykke på veien - og det skaper et maktforhold mellom oss når vi møtes.

Det er mangel på melaninrike karakterer i bøkene vi leser og dette speiler jo ikke samfunnet vi lever i. Som Sibeko sier så gjør det at hvite personer ikke får den innsikten i stemmer og karakterer som lever andre liv enn oss selv i det samme samfunnet. I boka hennes "Rasismens poetikk" skriver hun også om dette. Når castingen av en film eller tv-serie i hovedsak er hvit så mister man det mangfoldet av personligheter melaninrike jo også har. Det kan gjøre at hvite personer som lever i miljøer uten stor representasjon av melaninrike personer ikke får se at melaninrike personer jo er helt vanlige mennesker - ikke de stereotypiene noen filmer gjerne vil vise. På den måten mister man muligheten til å kunne forstå og respektere, og man skaper ubevisst skiller i samfunnet.

Problemet høyt oppe i systemet

I 2018 skrev Morgenbladet at etter en opptelling de foretok av ansatte listet opp hos seks betydelige forlag i Norge, så fant de at kun 6 av 601 ansatte hadde navn som som ikke har vært vanlig i Norge eller vestlige navn i generasjoner. Dette kan ha mye å si på hva slags bøker som blir spyttet ut av forlagene - og løsninger på problemer ligger som oftest høyt oppe i systemet. Kvalitetsbegrepet, slik Sibeko omtaler det, blir i stor grad definert av hva de hvite forlagsansatte er vant med og slik mister man utallige stemmer i litteraturen.

Sumaya Jirde Ali skriver i en kommentar i Morgenbladet at

det skal ikke være slik at forfattere med minoritetsbakgrunn skal frykte at verkene deres ikke kommer til å bli tatt seriøst, de skal ikke måtte endre navn eller skjule viktige aspekter ved egne verk, i håp om at det vil forebygge en eller annen negativ konsekvens fra en lesende offentlighet som ikke klarer holde følge.

Slik det er nå haster debatten så litteraturen faktisk kan være et speil på samfunnet vi lever i og ikke gi en skjev representasjon som ikke gagner noen i det lange løp.

Toppfoto: Skjermdump av tanum.no 17.10.20

Hør Tekstbehandlingsprogrammets sending om mangfold i litteratur her: Klarte ikke embedde https://soundcloud.com/oembed?format=json&url=https://soundcloud.com/tekstbehandlingsprog/mangfold-i-litteraturen :(