Nova Noir vil i tradisjon tro gi deg en konklusjon av høydepunktene fra filmåret 2020. Men av et usedvanlig år kommer også en usedvanlig liste.
Du kan si hva du vil om året som har gått, men det har utvilsomt vært turbulent for alle filmelskere der ute. Utsettelse av premierer, smitte under innspilling og regelrett kansellering har preget både film- og TV-bransjen. Kinosalene har vært utilgjengelige mesteparten av året og felles filmtitting gjennomføres via tjenester som TeleParty eller Discord.
Nova Noir-redaksjonen har naturligvis også blitt preget og har dermed skrevet en litt annerledes oppsummeringssak i år. Vanligvis rangerer vi de ti beste filmene fra det forekommende året basert på en sammenslåing av alles personlige lister. I år klarte de færreste å fylle ut alle de ti plassene, og basert på 13 lister ble 45 ulike titler nevnt. Vi har med andre ord sett lite ny film hver for oss, men til sammen vært innom et bredt spekter av sjangre. Det er den samme dualiteten vi vil fremheve i årets liste ved å heller legge fokuset på personlige favoritter fra 2020, i stedet for de kollektive.
Nedenfor finner du syv filmer som har preget filmåret til ett av medlemmene våre, enten om det var gjennom tårer, latter eller ståpels. Vi klarte dog å bli enige om én utvilsom klassiker som premierte mellom desember 2019 og november 2020, og som fikk dobbelt så mange poeng som andreplassen. Vinneren finner du nederst i saken.
Nova Noir spaserer gledelig inn i 2021, men om én ting er sikkert så nekter vi å se Villeneuves «Dune» noe annet sted enn i en kinosal.
-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Druk
Foto: Arthaus
«Druk» var for meg et av de største høydepunktene i filmåret 2020. Thomas Vinterbeg har med sin sterke regi klart å lage en film som er raus i sin fremstilling av alkohol, men som ikke skyr vekk fra å kritisere.
Det er en film om vennskap, forventninger og hvordan vi alle har lyst til å forbedre oss, noe som vi alle kanskje følte litt under lockdown i år. Filmen er velspilt av skuespillerne med Mads Mikkelsen i spissen og det hele toppes med en av de beste sluttsekvensene jeg har sett på lenge.
Det er en film som gir mange smil og legger igjen mange følelser. Det er mange ting man kan nevne for å selge denne filmen, men hvis jeg skal velge én så er det at hvis du har lyst til å se Mads Mikkelsen danse så er dette filmen for deg!
Skrevet av Lars Schram. Les hele anmeldelsen her.
The Lighthouse
Foto: United International Pictures
Robert Eggers «The Lighthouse» er en fortelling som, i likhet med bølgene rundt fyret, ebber ut og flyter mellom dyster virkelighet og foruroligende fantasi.
Robert Pattinson og Willem Dafoe spiller antagonistiske fyrvoktere i en vridd historie om menn og deres ensomhet. Det bygger sakte opp til et punkt der det nesten blir umulig å skjelne på når det er tidevann eller lavvann, som kulminerer den ubehagelige følelsen av at det sannsynligvis er begge samtidig. Virkelighet og fantasi smelter sammen til en feberaktig sinnssykdom som må druknes, det være seg i alkohol eller i vannet rundt hovedpersonene våre.
Pattinson, Dafoe og en sint måke er stjernene i «The Lighthouse», men dette er en film som hele tiden retter oppmerksomhet mot valgene til regissøren og det kreative teamet. Filmen er i utgangspunktet filmet for å se ut som noe som kom ut på tidlig 1900-tallet, og beslutningen om å filme i svart-hvitt på 35mm i formatet 1.19.1, er en genistrek. Hver scene er fylt med illevarslende og skjulte skygger som legger til rette for den klaustrofobiske atmosfæren som Eggers ønsker å oppnå. Med et snev av humoristiske scener, er «The Lighthouse» en film fylt med mørke og intensitet som blir paradoksalt vakkert.
Skrevet av Fam Bekkengen.
Matthias & Maxime
Foto: Another World Entertainment
Noe av det beste 2020 har gitt oss, om ikke så mye annet, er nok en film fra kanadiske Xavier Dolan. «Matthias & Maxime» skildrer vennskapet mellom en gruppe barndomsvenner i Quebec, tiden før Max (spilt av Dolan selv) skal flytte til Australia. Når Max og Matt blir utfordret til å kysse i en kortfilm, endres noe i vennskapet og alt de ikke kan snakke om bygger seg opp mellom dem.
Denne filmen er en nydelig skildring av vennskap og mellommenneskelige relasjoner. Blant det skjøre og det såre, drar Dolan også inn bøttevis med humor - i form av tegneserieaktige bikarakterer man ler til man gråter av. Han leker også med form og et levende pop-soundtrack, hvor til og med Britney Spears takkes i rulleteksten. Vennegjengen spilles av Dolans venner fra virkeligheten, noe som gir det hele et intimt preg av å få tilgang på et ekte og levende miljø.
Dette er en film man ikke ser komme. Den iler seg innpå, til man plutselig er rørt og investert. Et tilsynelatende retningsløst puslespill av små scener og digresjoner, bygger opp det store bildet på en poetisk måte - til man sitter igjen med et ektefølt portrett av vennskap og alt man ikke kan si. Filmen er både jålete og autentisk, akkurat som Dolan selv. Av enkelte kritikere blir «Matthias & Maxime» beskrevet som utydelig og overfladisk. En iboende irritasjon over vidunderbarnet Dolan, som debuterte som regissør som 19åring, er også tydelig. Men Dolan representerer en ny bølge filmskapere, som ønsker å fortelle på sin egen måte - og som, dessverre for den eldre garde anmeldere, er her for å bli.
Skrevet av Embla Åslein.
Selvportrett
Foto: Espen Wallin / Speranza Film / Norsk Filmdistribusjon
«Jeg får til noe annet enn å være syk»
Da Lene Marie var 10 år gammel, fikk hun anoreksi. For henne ble sykdommen en måte å slippe å vokse opp, «å forbli barn foralltid» – som hun selv sier. Men det er en ting som bar Lene Marie Fossen igjennom livet, portrettfotografier.
«Selvportrett» er en dokumentarfilm som tar deg igjennom det siste store fotoprosjektet som Lene Marie rakk å utføre, et prosjekt der hun selv står i sentrum. Filmen viser deg hvordan den mest dødelige mentale sykdommen tar over kroppen, sinnet og livet hennes, men også hvordan fotografiet reddet henne i mange år.
Selvportrett er absolutt en dokumentarfilm du må få med deg.
Skrevet av Hannah Holm Aune.
Uncut Gems
Foto: Netflix
Jeg hadde en viss ide om hva jeg hadde i vente, den herrens dag i starten av 2020 da jeg satt meg ned i hjørnesofaen hjemme og skulle se «Uncut Gems». Jeg hadde nylig sett «Good Time», Safdie-brødrenes forrige spillefilm med Robert Pattinson i hovedrollen, og sett meg litt opp på Adam Sandlers oeuvre, men for en opplevelse det skulle vise seg å bli.
Rammen for fortellingen er ganske lik «Good Time». De handler begge om to mer eller mindre usympatiske karakterer som blir kastet ut i en situasjon hvor de stadig mister mer og mer kontroll i takt med at spenningen øker og hendene mine blir klamme. Men nøyaktig hvor klamme mine hender skulle bli hadde jeg ikke forutsett, naive meg trodde det peaket med «Free Solo».
Dette er en film som griper tak i deg helt fra starten, og tviholder til siste sekund. Adam Sandler spiller en rolle som er skreddersydd for han, hvor han får lov til å ta sin vante persona som «manbaby» med aggressive tendenser og spille den ut i en fiksjonsverden. Regissørene gir «Uncut Gems» en troverdighet og dramatisk gjenklang som kun kan sammenlignes med «Punch-Drunk Love». For ikke å snakke om humoren da! Dette er en av de morsomste filmene jeg har sett i år, i tillegg til at den har ført til en høyst uforventet kjærlighet til L’Amour Toujours av Gigi D’Agostino, kanskje på bekostning av mine romkamerater og venner. Sist men ikke minst den utrolig vakre åpningssekvensen som viser seg å utspille seg inne i Adam Sandlers endetarm. For en film.
Skrevet av Alexander Hellstenius.
Waves
Foto: United International Pictures
Kanskje fikk du ikke med deg «Waves» da den gikk på kino i februar, kanskje har du knapt hørt om den. Særlig fordi den etter min mening har opp til flere Oscar-verdige skuespillerprestasjoner, er det en skam hvor lite oppmerksomhet den faktisk fikk.
Tyler (Kelvin Harris Jr.) konkurrerer i wrestling, og presses til å bli enda bedre av sin strenge far Ronald (Sterling K. Brown). Tyler fremstår som den perfekte, pliktoppfyllende sønn, men når fasaden sprekker, tar han et katastrofalt valg. Filmen utforsker ringvirkninger dette får for hele familien, særlig Tylers lillesøster Emily (Taylor Russell).
Regissør Trey Edward Shults («It Comes at Night», 2017), forteller historien på rørende, spennende og uforutsett vis. Han eksperimenterer med lys, farger, musikk, vinkler og bildeutsnitt. Hele veien er «Waves» en visuell fryd du absolutt burde få med deg!
Skrevet av Hanne Marie Nord.
1917
Foto: Nordisk Film
For å være helt ærlig har jeg vært ganske lei av krigsfilmer en stund nå. De har ofte en tendens til å bli alt for voldsomme og grandiose i forhold til hvor lange de er. Man kan selvsagt si at krig i seg selv er en voldsom og grandios ting, så da gir det mening at det gjenspeiles i filmer og serier. Joda, men de beste krigsnarrativene, i min mening, er de som klarer å holde seg forankret i noe mer minimalistisk enn kuler, sprengninger, og kroppsdeler som flyr i øst og vest. Og det er akkurat der «1917» briljerer.
Kort sagt handler «1917» om to unge menige som må bevege seg dypt inne i fiendtlig territorium for å levere en beskjed som kan hindre at en britisk bataljon vandrer rett inn i en dødelig felle.
Filmen har en klar historie og kameraet følger de menige gjennom samtlige av filmens spilleminutter med svært få scenekutt. Disse virkemidlene er bevisst på plass for å få seeren til å føle seg som tredjemann på laget. Istedenfor å formidle alle krigsgreiene med å konstant rive tak i seeren og spørre "SER DU HVOR JÆVLIG DISSE FOLKENE HAR DET ELLER??", så gjøres det heller med et deltakende perspektiv hvor handling får presedens over effekt. Det gjør at «1917» føles som et friskt pust i sjangeren. Også er den veldig bra ellers. Anbefales.
Skrevet av Kim Hilton.
-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
#1 Parasite
Foto: Arthaus
Nevnt på 10 av 13 lister - Antall førsteplasser: 4 - Poeng totalt: 104
Sørkoreansk film har i omkring 20 år vært populært verden over med en stadig økende interesse. Med sin Gullpalme og Oscar for beste film, som første ikke-engelske gjennom tidene, kan man si at Bong Joon-ho sin «Parasite» har sementert landet i filmlandskapet.
Den mørke komedien som omhandler de polariserende Kim- og Park-familiene tar opp temaer som fattigdom, ulikheter og kampen for tilværelsen. Filmens styrke ligger i den satiriske, komiske og til tider morbide grep for å frem et alvorlig poeng. Den gode visuelle bruken skinner godt i gjennom der den distinkte arkitekturen i filmen blir brukt for alt den er verdt, spesielt i fotografien. Når dette er sagt nytes filmen best om man vet minst mulig på forhånd og er du heldig nok til å ikke ha sett den ennå, vet du hva du har å gjøre.
«Parasite», filmen om den fattige, men forente familien som bløffer seg inn til en rik familie sitt hus, fortjener alle utmerkelsene sine, inkludert Nova Noirs beste film fra 2020.
Skrevet av Ludvik Wiltil.
Du kan høre hele sendingen om filmåret 2020 her.