Lyd er for de aller fleste en essensiell del av hverdagen. Vi navigerer oss etter lyder hele tiden, enten det er noen som prøver å få vår oppmerksomhet ved å rope på oss, eller det er lyden av en bil som får en til å se en gang ekstra før man går over gata. Lydmediet er blant de viktigste vi har, det er sjelden man går på gaten uten å se noen med headset eller ørepropper. Vi går daglig rundt i vår egen kokong av lyd, som isolerer oss fra støyen og kaoset i verden rundt oss, mens vi velger hvilken spilleliste eller podcast som skal være dagens soundtrack. Man kan nesten snakke om det som en avhengighet, i hvert fall tar jeg meg selv å tenke på nettopp det når jeg prøver å holde igjen på do før jeg har funnet en podcast å høre på. Lyd er viktig i hverdagen til de aller fleste, men desto viktigere for en musiker, så hva gjør man når ens evne til å oppfatte lyd plutselig forsvinner?

Det er nettopp dette som er problemstillingen i Darius Marders nye film «Sound of Metal». Riz Ahmed spiller trommisen Ruben, i heavy-metal bandet Blackgammon, som i forberedelsene til en konsert opplever å plutselig miste nesten all hørsel.

Vi møter han først i kontrasten mellom sitt bråkete sceneliv, og rolige hjemmeliv i en bobil med kjæresten Lou (Olivia Cooke). Selv om kontrasten i lydnivå er slående, er lyd likevel en viktig del av begge arenaene. Ruben er tydelig en som trenger kontroll i livet, som man kan se på hans nøye orkestrerte morgenrutine. Det er nettopp denne kontrollen som står på spill når Ruben mister hørselen. Det komfortable liv mellom bobilen med Lou og scenen, blir brutt opp når hans manglende hørsel kaster han ut i et kaos av uvisshet og frustrasjon.

Jeg vil unngå å snakke for mye om handlingen videre, da jeg oppriktig oppfordrer alle til å se «Sound of Metal» på kino når de får mulighet. Så jeg vil nøye meg med å påpeke hvor oppriktig det hele føles. Riz Ahmeds rolleprestasjon er full av autensitet og hjertevarme, og det samme er tilfellet både for skuespillerne rundt han og miljøet som blir portrettert gjennom filmen. Særlig relasjonen mellom Ruben og Lou sitter igjen som en genuin og øm portrettering av to personer som utligner hverandres personlige ballast.

Denne følelsen av nærhet til både karakterene og konflikten, kan i stor grad attribueres til hvordan kameraet og lydsiden benyttes i filmen. Kameraet er for det meste håndholdt, et trekk som nesten vekker en følelse av dokumentarisme i filmens fremstilling. Det føles aldri oppstilt eller uekte, selv om lydsporet trosser det dokumentariske i kamerabruken ved å gjentatte ganger sette oss inn i hodet til Ruben for å oppleve verden slik han opplever den.

Gjennom Rubens tap av hørsel, skildres også mange av de dagligdagse lyder vi omgir oss med (trafikk, kaffe som traktes, fuglesang, barn som leker), på en måte som tilfører dem et element av skjønnhet og viktighet. Det er veldig begrenset bruk av underlegningsmusikk, lyden av omgivelsene er stemningsskapende nok til at det ikke behøves. I tillegg til at det underbygger følelsen av tap for hovedkarakteren.

Personlig er bare tanken på å miste hørselen fryktinngytende, jeg har selv tinnitus og er altfor dårlig til å ivareta min egen hørsel. Selv om «Sound of Metal» ikke inneholder noen skjennepreken om at man skal være varsom med høye lyder (tvert om viser den at det er mulig å finne samhold i nettopp det å ikke høre), er skildringen av Rubens ferd nok til å gi meg en nyfunnen respekt for hørselens forgjengelighet.