Vi får aldri nok av kjærlighetshistorier på film. Romantisk kjærlighet, platonisk kjærlighet, forbudt kjærlighet og ikke minst regnbue-kjærlighet. Sistnevnte har heldigvis kommet for å bli. På grunn av suksessen til filmer som «Brokeback Mountain» (2005), «Blue Is the Warmest Colour» (2013) og nylig «A Portrait of a Lady on Fire» (2019) har filmer med skeiv tematikk ikke bare blitt videre akseptert, men de har også bevist seg å være konkurransedyktige i billettlukene og på de største prisutdelingene. Folket har talt: vi vil ha representasjon på storskjermen!

Aberet ved situasjonen er at de største filmselskapene også har fått med seg denne nye retningen, og en trend hvor manus og plot lider i fordel for en Oscar-vennlig film har oppstått. Det virker som om dette er fallgruven «Ammonite» og regissør Francis Lee har latt seg fange i, selv om Lee tidligere har bevist seg som kapabel regissør i form av «God's Own Country» (2017).

Denne filmen hadde potensialet til å bli en klassiker, men noe har gått galt i prosessen.

Ved havkanten i pittoreske Lyme Regis blir vi introdusert for historiske Mary Anning, spilt av vår alles Kate Winslet. Vandrende alene langs vannkanten heiser hun opp skjørtet og begynner å klatre i et jordskred, på jakt etter mulige eksponerte fossiler. Filmen er løst basert på hennes liv som fossilsamler og paleontolog på 1840-tallet. Hun var banebrytende innen sitt felt, ikke bare som kvinne i et mannsdominert yrke, men fordi hun oppdaget opp til flere nye dinosaurarter.

Mary Annings geologiske bragder spiller allikevel andrefiolin i denne fortellingen. Det fungerer mer som et bakteppe for det fiktive forholdet mellom Anning og Charlotte Murchinsons, spilt av Saoirse Ronan. Charlotte har et månedslangt opphold hos Anning; sendt bort av sin likegyldige ektemann i håp om at turer langs havet vil kurere hennes melankoli. Mary og Charlotte faller for hverandre, utvikler et romantisk forhold og finner tilhørighet i hverandres armer.

Det er i hvert fall slik filmen ser ut på papiret. Det er også her, når karakterenes veier krysses, at filmen mister sitt momentum. Vi hører at de har et intenst bånd fordi dialog med bikarakterer informerer oss om det. Vi ser at de har seksuell kjemi gjennom sensuelle sex-scener. Dessverre har noen i løpet av prossessen glemt at vi også må føle det. Jeg ble aldri investert i forholdet deres, og følte verken glede eller sorg sammen med dem.

Trivielle scener oppleves lange, og som om de er dratt ut i det uendelige. Scener med potensiell emosjonell verdi virker forhastet og kastet inn på måfå. Vi rekker ikke å bli kjent med eller investert i karakterenes relasjon før den plutselig forandrer seg, og dette er også et hinder i å bry seg om den enkelte karakteren.

Kinematografien i filmen er svært vakker, men landskapet blir stående uutnyttet i fordel for hardhendt symbolikk og nærbilder av diverse objekter og steiner. Selv om både Winslet og Ronan tidligere har bevist at de er dyktige skuespillere, er det som om de spiller hver for seg, og ikke sammen. For å sitere Letterboxd-brukeren Yazzjames’ kortfattede anmeldelse: «no chemistry, just geology».

Det har vært debatt rundt valget om å gjøre Annings legning sentralt i filmen, da det ikke finnes noen historiske bevis for at hun verken var heterofil eller lesbisk. På dette punktet er jeg enig med regissør Francis Lee:

«After seeing queer history be routinely 'straightened' throughout culture, and given a historical figure where there is no evidence whatsoever of a heterosexual relationship, is it not permissible to view that person within another context? Would these newspaper writers have felt the need to whip up uninformed quotes from self-proclaimed experts if the character’s sexuality had been assumed to be heterosexual?»

Filmskapere som baserer sine fortellinger på historiske personer eller hendelser er notoriske for å ta seg kunstneriske friheter når det kommer til karakterenes kjærlighetsliv. Jeg ser ingen grunn til å sky unna muligheten for at Mary var tiltrukket av kvinner. Av og til må historiske fakta og bevis vike for å lage et engasjerende verk. Problemet er at akkurat dette verket ikke er særlig engasjerende.

Det var høye forventninger til denne filmen. Fantastiske skuespillere, en tematikk som både er aktuell og viktig, og en regissør som har mestret å skape film av høyt kaliber tidligere. Kanskje det er derfor opplevelsen slår meg som underveldende. Jeg er ikke sint, bare veldig, veldig skuffet.