I det siste har jeg merket meg en trend som jeg har valgt å kalle "ung britisk elektronikaprodusent x eldre afroamerikansk musikklegende". Fenomenet kan muligens spores tilbake til Jamie xx (_In Colour_ (2015)) og Gil Scott-Herons (_Pieces of a Man_ (1971)) samarbeid på plata _We're New Here_ fra 2011. Nå, 10 år senere, har det plutselig kommet to nye eksemplarer i sjangeren.

Først kom albumet Sound Ancestors, som så den legendariske afroamerikanske produsenten, beatmakeren og multiinstrumentalist Otis Jackson, aka Madlib, teame opp med den britiske elektronikaprodusenten Kieran Hebden, bedre kjent som Four Tet (også albumaktuell med albumet Parallel). Albumet består av Madlib-låter laget over en årrekke, og sendt til Hebden som har samlet det til en sammenhengende plate. Hvor mye som er Hebden og hvor mye som er Madlib er uvisst - i intervjuer insisterer Hebden på at han kun har stått for mastering, mens Madlib hevder samarbeidet var mer dyptgående.

Sound Ancestors er i hvert fall et av få utgivelser hvor Jacksons musikalske gunster får være i fokus, han er kanskje spesielt kjent for sitt samarbeidsprosjekt med blant annet rapperen MF Doom (som Madvillain), og som beatmaker for andre store rappere som Kanye West og Mos Def. Han er også glad i å utgi musikk under alter egoer, hvor han gjerne utgir seg for å være et helt ensemble, som med Yesterdays New Quintet.

Albumet er en forrykende og sprikende samling av Madlibs kunster, samtidig som den kan leses som en hyllest til hans avdøde samarbeidspartnere og venner. Albumet ble sluppet kort tid etter at MF Dooms (MM...FOOD (2004)) død ble annonsert, og det inneholder flere referanser til den kjente produsenten J Dilla (Donuts (2006)).

Så, i slutten av mars, slippes albumet Promises. Et samarbeid mellom den 80-år gamle legendariske afroamerikanske frijazzeren, tenorsaksofonisten og all-round-musikalsk virtuose Pharoah Sanders (Thembi (1971)) og den britiske elektronikaprodusenten og DJ’en Sam Shepherd, bedre kjent som Floating Points (Crush (2019)). Her er til gjengjeld også London Symphony Orchestra med på banen, og resultatet er helt annerledes enn Madlib og Four Tet. Der Sound Ancestors er sprikende både i sjanger og alvor (i hvert fall låta Loose Goose, med sin komiske fløytesample og repetisjon av Snoop Dogg som utbryter "Fo’ shizzle, dizzle" kan kalles mer eller mindre humoristisk, selv om den er en av mine favoritter fra plata), er Promises et tett sammenvevd sonisk teppe av en plate.

Sound Ancestors er beat-drevet, Promises er drevet av melodi, harmoni og tekstur. Det er Shepherd som står for komposisjonene, som i utgangspunktet kan virke simple. Det hele starter med en kort melodilinje, men Sanders kaster seg fort på og supplerer med sine saksofonkunster. Det er noen hint av strykere i starten, men for det meste kun melodi og saksofon, samt innslag fra det elektroniske lydunivers. Etter hvert som albumet utvikler seg, får orkesteret mer plass, og særlig i «Movement 6» får strykerne utfolde seg i noe som virkelig vekker hårene på hodet mitt.

Like deler avslappende ambient, utenomjordiske strykere og vanvittig saksofon, albumet er en fryd for øret som passer perfekt som en pause fra koronahverdagen. Shepherd og Pharoah er kanskje langt fra hverandre i musikalsk, sosioøkonomisk og geografisk opphav (Sanders ble født i Arkansas i 1940 og hadde sin musikalske ungdom med John Coltrane, mens Shepherd er oppvokst i Manchester og har en PhD i nevrovitenskap), men hjelpes om de kan lage musikk sammen. Selv om det starter mykt, er det plass for lek når faraoen og den bleke briten slår seg sammen, i svingningene mellom harmoni og dissonans som oppstår som en naturkraft når Sanders setter saksofonen til leppene. Resultatet er i hvert fall en god dose gåsehud på meg.

Som nevnt innledningsvis er de to platene jeg har skrevet om her ikke de første som ser bleke britiske elektronikere møte melaninrike amerikanske bautaer, og jeg håper heller ikke de er de siste. Kanskje man kan drømme om en plate som ser Felix Weatherall AKA Ross From Friends (You’ll Understand (2017)), samarbeide med Parliament-Funkadelics legendariske musikalske overhode George Clinton (Maggot Brain (1971))? Eller kanskje Mura Masa (R.Y.C (2020)) møter Lonnie Liston Smith (Expansions (1974))? Eller kanskje man kan vende på formelen, og se en legendarisk amerikansk elektroniker samarbeide med unge afro-briter? Typ William Basinski (The Disintegration Loops (2002)) møter KOKOROKO (KOKOROKO (2019))? Ikke vet jeg, men det er lov å håpe. Uansett merker jeg allerede at jeg kommer til å høre mye på både Sound Ancestors og Promises i året som kommer, og drømme meg bort til både britiske klubbscener, amerikanske jazzbuler, og omvendt.

Det er også verdt å nevne at London Symphony Orchestra nå teaser et album de har spilt inn sammen med den maliske (afrikansk og ikke afro-amerikansk denne gangen) musikalske legenden Toumani Diabaté (som er særlig kjent for sitt virtuose spill på det maliske strengeinstrumentet kora, og for sitt samarbeid med den anerkjente maliske gitaristen og musikeren Ali Farka Touré (Ali & Toumani (2010)), som kommer ut den 23. april. Så langt har de sluppet tre låter, og særlig deres versjon av Elyne Road er verdt en lytt.