Foto: Rebekka Johannessen Litland

Stø kurs mot 300 meter rett ned

Har du noen gang følt deg lost? Helt på villspor? Fullstendig bortreist?

Det har vi alle. Så la meg lære deg hvordan hjernen din jobber for å holde stø kurs. Men først: en liten introduksjon til hvordan en bomtur ser ut.

Jeg gikk siste året på videregående, og var et selvutnevnt levende atlas. Dermed var det naturlig for meg å ta lederrollen da vi skulle på orienteringstur med klassen. Reisen startet ved en tilfeldig busstopp på fjellet, og skulle ende ved et vann cirka 2 timer senere.

Vi la i vei med kart, kompass og selvsikkerhet i bagasjen. Og meg foran, heldigvis. For det gikk ikke lang tid før jeg oppdaget at kompasset pekte oss i fullstendig feil retning.

“Slapp av folkens, jeg vet at vi skal mot venstre her. Det er nødt til å være noe galt med alle de fem kompassene våre”, veileder jeg gruppa. Og dermed trasker vi videre, guidet av mine stedssanser. Dessverre uvitende at vi sakte men sikkert vandrer mot et 300 meter høyt stup.


Kartet dingler greit fra siden når kursen holdes med Snapmap. / Foto: Rebekka Johannessen Litland.

Etter 3 timer gange vender gruppa seg mot meg. Her må det ha skjedd en feil, for vi burde vært ved teltplassen vår for 1 time siden. Vi bestemmer oss for å dra opp mobilen (selv om det selvsagt er strengt forbudt på orientering). Og vi blir ganske demotiverte, for mobilene har én gjentakende presentasjon av medelever som har nådd frem til den endelige destinasjonen. Søren da. Jeg innser mitt nederlag, og revurderer alle livsvalg som har ført meg til dagens situasjon.

Heldigvis får jeg en strålende idé som drar meg opp av grava. “Vi legger kompasset oppå snapmap!”. Og riktignok, det var dagens beste idé, for nå peilet vi ut den strake kursen mot teltplassen. Da var det bare å beine, rett frem, og strakt ut.

Men midt i kaoset hadde gymlærer Nils observert vår ferd mot 300 meter ned og en momentant død. Og han tenkte nok med meg selv “ingen skal dø på min vakt!”. Han hadde nemlig festet GPSer på oss alle, og godhjertet som han er, dro han på redningsaksjon mot prikkene som bevegde seg alt for langt vest på stalker-skjermen hans.

Det var selvsagt unødvendig av Nils å dra ut på leting nå, for vi hadde jo funnet riktig kurs. Når vi da i skogen går rett på Nils, så informerer jeg glatt om at det var unødvendig av ham å komme oss til unnsetning. “Vi er jo på vei rett mot teltplassen nå”, sier jeg til Nils og peiser på forbi ham. Da stopper han opp, snur seg mot meg, og sier “Det der er feil vei, Rebekka”.


Vi kom frem til slutt, og der ventet tacoen. Litt taco hvertfall, for vi feilberegnet og tok med altfor lite mat. / Foto: Rebekka Johannessen Litland.

Så la meg fortelle deg hvordan hjernen fungerer i slike situasjoner. Du har stedsceller i hjernen som sender signaler for å fortelle deg hvor i verden du befinner deg akkurat nå. Slik at du kan finne frem, orientere deg. I hodet dannes et rutenett med disse nervecellene som holdepunkter.

Og disse cellene samarbeider med andre nerveceller som forstår hvilken retning du vender deg, om det er nord, sør, øst, vest, sør-øst, nord-vest… (mer om dette i Sorgenfris podcast om Kart.)

Likevel er vi alle dumme noen ganger. Jeg skal ikke tvinge deg til å bruke kart hver dag, men du bør vite at hvis du dropper kartet, så kan du ikke komme til meg når du faller ned et 300 meter høyt stup.