12. November 2021 slapp psychrock bandet Kanaan sitt fjerde album, "Earthbound" på Jansen Records. I anledning utgivelsen av albumet fikk jeg intervjue den allsidige bassisten, Eskild Myrvoll.

Har du duppet tærne i den norske musikkscenen de siste årene, må du ha fått med deg noen av prosjektene som bassisten Eskild Myrvoll tar del i. Enten det skulle være den brutale rocken til Daufødt, den lekne kunstpopen til Mall Girl, ekte norsk svartmetal fra Blodkvalt eller psychrock bandet Kanaan. Sistnevnte slapp nylig sitt fjerde album «Earthbound» på Jansen Records. Der de tidligere utgivelsene har vært en blanding av psychrock og jazz, har de nå lagd «en ordentlig tung rockeplate med masse ekstra gitarer, synther og perkusjon».

Lytt til "Earthbound" av Kanaan her.

I forkant av utgivelsen til «Earthbound» hadde musikkprogrammet Bra Trommis besøk av Myrvoll, og gikk gjennom en eklektisk spilleliste bestående av hans musikalske inspirasjoner. Du finner reprise av sendingen her!

Foto: Lasse Viig Syversen/Dølajazz

Takk for at du stilte opp som gjest hos oss i Bra Trommis! Du tok med en ganske variert spilleliste, alt fra støymusikk, til psychrock, til Backstreet Boys. En så stor sjangerbredde er ikke noe for alle, flere har gjerne fordommer mot visse sjangre. Er det noen sjangre du ikke finner appellerende? Og har du tidligere, eller nå, noen fordommer mot visse typer musikk?

For noen år siden ville jeg kanskje svart death metal og country, men det er selvfølgelig sjangre jeg har fått øynene veldig opp for de siste par årene! Jeg forsøker å være så åpen som mulig mot alle former for musikk, og har vent meg til at det myteomspunne “kicket” kan komme der man minst venter det. Filosofien min er at nesten uansett hva slags musikkuttrykk eller lydbilde det er snakk om, så vil det være en masse mennesker der ute som elsker akkurat det, og akkurat det vil jeg gjerne forstå – hva er det som er appellen ved dette uttrykket, som umiddelbart ikke gir meg noe som helst som lytter? Jeg er ganske sta, så den formen for “trasslytting” har gitt meg veldig mange fine opplevelser. Mitt svake punkt er kanskje bluesmusikk, det er et miljø jeg opplever som veldig konservativt og som jeg har hatt noen veldig provoserende intetsigende opplevelser med, men jeg bare venter på å få kicket der også!

Er det noen låter du ville ta med til sendingen, men måtte avse fordi du ikke fikk plass?

En masse! Skulle veldig gjerne spilt:

• “Tilfälligheter” med Veronica Maggio, som stod for en av mitt livs beste konsertopplevelser på Fjellparkfestivalen i 2019,
• “Problem Child” med AC/DC, et av de første bandene jeg fant frem til på egenhånd og følte var litt mitt eget,
• “Woodpecker No. 1” med Merzbow, som skremte vannet av meg første gang jeg hørte den som femtenåring, men som jeg siden kom til å sette veldig pris på,
• “Dungtitled (in a Major)” med Stars of the Lid, fra et ambient-album som har vært fast inventar gjennom hele mitt unge voksne liv,
• “Let Down” med Radiohead, som rørte meg utrolig dypt da jeg var i min “jeg er seksten år og ingen forstår meg som dette bandet”-fase,
• Og en masse andre!

Kanaan slapp nylig sitt fjerde album, Earthbound på Jansens Records. Nå som dere er på fjerde skiva, hvordan holder dere kreativiteten gående? Har dere kommet opp med riff for så å innse at dere allerede har noe lignende?

Vi har alltid vært et band med masse konseptuelle idéer til hva vi vil gjøre, og med tiden har jeg blitt veldig trygg på at så lenge vi kommer oss sammen inn på øverommet eller i studio så kommer det til å komme noe musikk for ut av det. Vi jammer masse og sender hverandre musikk hele tiden, så det er heller et spørsmål om å konkretisere det og klare å bestemme oss for hvilken retning vi vil ta det i. Har tatt meg selv i å skrive riff som er litt for like noe vi har fra før – kanskje fordi jeg alltid synes de enkleste riffene er de beste – riffene jeg er mest fornøyd med har bare to toner. Vi er også opptatt av å teste ut så mange idéer som mulig og bearbeider gjerne låtene både på øvingsrommet og konsert i månedsvis før vi blir helt fornøyde. Da er det selvfølgelig lett å føle på at man gjentar seg selv, men det er nok vanlig å kjenne på – som musiker går man jo ofte litt lei av sitt eget “språk”, de frasene og vendingene som ligger i fingrene som man bruker ofte. Men vi jobber alltid frem mot en slags framtidig plate (som kan være den neste vi skal spille inn, eller den neste etter der) og når albumet blir ferdig føler jeg alltid at vi har klart å gjøre noe som føles friskt for oss, i hvert fall.

Den siste singelen dere slapp før albumet ,«Pink Riff» er en eksplosjon av fuzz og interessante klanger. Hva ligger i tittelen til «Pink Riff»? Eller mer generelt, hvordan er forholdet mellom selve musikken og titlene hos dere? Hender det at dere bare tar ord som høres “kule ut”, eller ligger det en dypere betydning i titlene?

“Det rosa riffet” handler faktisk mer om den konseptuelle idéen bak det riffet enn hvordan det faktisk endte opp med å bli. Det japanske psychbandet Acid Mothers Temple & The Melting Paraiso UFO har en signaturlåt som heter “Pink Lady Lemonade”, som er nærmest fast inventar på konsertene deres og som finnes innspilt i et utall forskjellige versjoner, og fargen fra deres tittel tok vi med over på vår låt. Jeg ville at vi skulle lage et riff som var enkelt og fett nok til at vi kunne bygge en hel låt på det, og samtidig kunne bruke det til å lage andre versjoner av samme låt som får et helt annet uttrykk.

Første gang jeg hørte Kanaan opplevde jeg det som et friskt pust i stoner-rock/doom sjangeren, et landskap hvor store deler av utøverne ikke er skolerte musikere. Såvidt jeg har skjønt har dere alle i Kanaan en bakgrunn fra Norges Musikkhøgskole, har dere opplevd å få kommentarer på det? For eksempel “jævla jazzmusikere”

Vi ble omtalt som “prog” av et dansk psychband da de hørte lydsjekken vår for noen år siden og det oppfattet jeg vel ikke som udelt positivt, haha. Men føler egentlig at vi bare får positive kommentarer på det, og det håper jeg er fordi vi klarer å låte autentisk trass i utdannelsen. Dessverre opplever jeg det noen ganger som en litt nedlatende holdning til selvlærte musikere i dette sjangerlandskapet når publikummere skryter av at “det er så gøy med et rockeband som KAN å spille”, for det er så utrolig mye dyktige musikere som ikke har papirer på det og ikke spiller spesielt fort, de har bare god smak og velger uttrykket etter hva musikken krever. Men det er en ting jeg har vært redd for i blant, at det skal låte for “flinkt”, så det tar fokus vekk fra opplevelsen.

Som et instrumentalt band med et relativt fritt musikalsk uttrykk, når vet dere at en låt er ferdig? Og hvordan forholder dere til låtene i studio, er lengde avtalt på forhånd, eller ser dere hvordan det går og hva dere føler der og da?

Vi bruker masse tid på å teste ut idéer og forskjellige variasjoner av former og rekkefølger, så når en låt blir innspilt i studio har den gjerne vært i konsertrepertoaret vårt i en flere utgaver over en ganske lang periode. Så låtene konkretiseres ofte i forbindelse med konserter, og så må vi vurdere om den skal innspilles ganske tro mot liveversjonen eller om den skal tilpasses studioformatet i større grad – kan noen velplasserte overdubs tilføre låta en ny kvalitet som vil gjøre at formen og lengden bør endres? Vi er ofte enige om når en låt er “ferdig for nå”, men de kan alltid revideres og fremføres i nye versjoner, også lenge etter at de er spilt inn og gitt ut på plate. Dette henger jo også sammen med det improvisatoriske aspektet ved musikken, vi har ofte noen definerte deler i låtene som er friere og de blir forskjellige fra gang til gang. På denne plata hadde vi ganske tydelige idéer om hva vi ville gjøre med de forskjellige låtene, også med tanke på overdubs og produksjon – vi ville gjerne lage en ordentlig tung rockeplate med masse ekstra gitarer, synther og perkusjon for å gjøre lydbildet ordentlig svært. Men noen av låtene fikk en veldig annen karakter, f.eks var “Mirage” i utgangspunktet en kjempelang jam, men etter å ha testet det noen ganger og ikke fått helt fot foreslo Dag Erik at vi skulle gjøre noe helt annerledes med den, så vi beholdt bare akkordene og fant en ny groove, skrev synthmelodien som ligger der, og det ble rett og slett veldig mye kulere enn vår opprinnelige plan!

Hvordan var innspillingen, hvor var dere, og hvor lang tid brukte dere? Har du noen morsomme historier fra innspillingsperioden?

Plata ble spilt inn over fire dager i Athletic Sound i Halden med Dag Erik Johansen som tekniker. Veldig intens og travel studiosession med lange dager og masse hardt arbeid for å rekke alt vi ville gjøre, men også rom for å teste ut helt nye ting. Ask og jeg hadde planlagt en veldig uskyldig spøk med Ingvald hvor vi kjøpte løsbart, pilotbriller og pannebånd så han virkelig kunne gå inn i rollen som tysk krautrocktrommis. Vi hadde alt liggende på lur i studioet og kjørte en lang oppbygning om hvor misfornøyde vi var med trommene på forrige take og at vi kanskje måtte tenke helt nytt eller sette stemningen på en annen måte før vi dro frem accessoirene og prøvde et take til (se bilde). Hadde vært veldig bra for historien om det var det neste taket som ble med på plata, men akkurat det er jeg litt usikker på.

Foto: Eskild Myrvoll

Apropos innspilling, hvordan er forholdet ditt til utstyr? Har du pedaler, amper eller bassgitarer du ikke kunne levd uten?

Bruker i all hovedsak fortsatt Fender Precision-bassen som jeg fikk til konfirmasjonen, så den bassen med slipte strenger er en veldig viktig del av lyden min. Utover det vil jeg si at Malekko Diabolik-fuzzen som jeg kjøpte av Tor Egil Kreken for fire år siden kanskje er det viktigste elementet i lyden min både med Kanaan, Daufødt og Mall Girl. Det er en gatet oktavfuzz basert på Maestro Brassmaster-kretsen fra syttitallet, som skulle få gitarer til å låte som messinginstrumenter. Det klarte de ikke så bra, men det ble en veldig fet og karakteristisk fuzz av det, og jeg har ennå ikke hørt en annen fuzzlyd som får meg til å ville bytte den ut. Er ellers veldig glad i Music Man-amper og har brukt en Music Man HD130-topp på en ganske stor andel av innspillingene jeg har gjort.

Du har flere prosjekter gående, og stiller opp som sessionmusiker på andre prosjekter. Hender det at du må si nei når du blir spurt om å ta del i noe? Er du flink på å unngå utbrenthet?

Vil jo helst være med på absolutt alt, men iblant må jeg si nei bare fordi kalenderen ikke går opp. Har blitt bedre til å ta vare på meg selv de siste par årene, men føler jeg nå er på et ganske komfortabelt sted hvor jeg får gjort veldig mange ting jeg har lyst til å gjøre uten at hele døgnet er fylt opp.

Helt til slutt, du blir plukket opp av romvesener og får beskjed om å samle en kvartett for å spille verdens mest psykedeliske jam! De gir deg muligheten til å hente hvem du vil, til og med avdøde musikere, for å imponere dem. Hvordan hadde kvartetten sett ut?

Veldig bra spørsmål og verdens vanskeligste oppgave!! Hvis jeg selv skal spille bass kunne jeg nok tatt med Simon King, som spilte trommer i min favorittversjon av Hawkwind, Manuel Göttsching fra Ash Ra Tempel på gitar og kanskje litt synther og Alice Coltrane på harpe og piano. Hvis jeg ikke hadde svimt av i ren ærefrykt tror jeg at det er en kvartett som kunne levert noen veldig solide jammer! Og tror kontrasten mellom det spirituelle hos Coltrane og lokomotivet King kunne gitt noen interessante resultater. Men hadde du spurt meg om en uke hadde jeg sikkert hatt et helt annet svar!

Lytt til "Earthbound" av Kanaan her!

Gikk du glipp av sendingen Bra Trommis hadde med Eskild Myrvoll? Du finner den her!

Toppfoto: Brage Pedersen