Nova Noir blir sjeldent enige, men vi har forsøkt å sette sammen en liste over både felles og personlige favoritter fra 2021.

Nok et år er omme, og selv om 2021 ikke har vært helt ideelt så har vi i det minste sittet litt mer i kinosaler siden sist, og vi har hatt bøttevis med premiereklare filmer å plukke fra.

Nova Noir takker for i år. Vi gleder oss til 2022, hvor blant annet oppfølgeren til «Spider-Man: Into the Spider-Verse» er å skimte i horisonten. Personlig lurer jeg på hvor i helvete «Top Gun: Maverick» blir av.

Som alltid skal vi forsøke å oppsummere de største filmnyhetene fra det foregående året. Med en såpas allsidig redaksjon er det verre enn vondt å komme frem til 10 definitive favoritter, så vi har heller stemt frem de tre «beste» og supplert med seks personlige godbiter.

-----------------------------------------------------------------

Lille mamma

Foto: Lilies Films / Arthaus

Årets film må være Céline Sciammas sin «Lille Mamma», som drar oss inn i et lite høstunivers og gjør oss til barn. Enkelt fortalt, med få karakterer, enkle sett og relativt lite som skjer – skildrer den barndom, sorg og forhold mellom barn og forelder på en diskré og vakker måte. Filmen handler om 8-åringen Nelly, som nettopp har mistet bestemoren sin. Når hun og foreldrene rydder ut av morens barndomshjem, møter Nelly en jente i skogen – som viser seg å være Nellys mor som barn.

Filmen tar tak i seeren på en overraskende og uforventet måte, og vekker voldsomme følelser til tross for sin delikate fortellermåte. Universet er fullt av melankoli og mystikk, og om vi har reist i tid eller forsvunnet inn i Nellys fantasi er ikke lett å si. Nellys verden blir like ekte for oss som den er for henne, og en liten, stille film setter dype spor.

Skrevet av Embla Åslein.

The Green Knight

Foto: Norsk Filmdistribusjon

En av filmene jeg hadde høyest forventinger til og som jeg hadde gledet meg mest til i år var «The Green Knight». Filmen er en unik tolkning av en av de mer kjente arthurianske historiene. Grepene den bruker er ukonvensjonelle og gir deg mye rom til å tolke den og lever fint i grenseland mellom «arthouse» og mer typiske filmer.

Med tanke på mangelen vi har av fantasyfilmer for tiden så fyller «The Green Knight» virkelig dette tomrommet. Med fantastiske set og locations så er det virkelig en verden du forsvinner inn i.

Castingen er fantastisk med Dev Patel som en glimrende Sir Gawain, som virkelig klarer å vise de overmodige sidene av karakteren, samt de mer usikre. Jeg må også nevne at stemmen til Ralph Ineson som The Green Knight er i sin egen liga.

Skrevet av Lars Brænden Schram.

Supernova

Foto: Norsk filmdistribusjon

Sent på høsten finner Tusker ut at han har fått demens og diagnosen lager en massiv rift i ekteskapet hans med Sam. De bruker den siste tiden de har sammen på å reise rundt i England og besøke familie og venner. Karriere og fremtidsplaner har blitt satt på vent og det eneste de har igjen er tiden med hverandre.

Hovedrollene spilles av Colin Firth og Stanley Tucci og de har en unik kjemi på lerretet til tross for at de begge er heterofile. Man kjenner smerten helt inn i ryggmargen og det er nesten umulig å ikke få tårer gjennom filmen.

Filmen er for meg en ny måte å portrettere kjærlighet på. Det er rått, nakent og ekte. Regissør Harry Macqueen har truffet spikeren på hodet når det kommer til å vise virkelighetsnære skildringer av ekteskap og kjærlighet. «Supernova» er en film som takler tunge ting på en ærlig måte. Ikke bli skremt av den triste, melankolske beskrivelsen, den er også usentimental og sympatisk. «Supernova» er en sterk, emosjonell film om kjærlighet, tillit og uhelbredelig sykdom. Den setter virkelig spor, og skinner som en stjerne.

Skrevet av Karin Grette.

The Father

Foto: Storytelling media

«The Father» er en minimalistisk og sår film som viser hverdagen til en dement mann, spilt av en hjerteskjærende Anthony Hopkins. Filmen benytter seg av set-design og casting på en helt unik måte for å plassere publikum i protagonistens sko. Karakterer går ut av et rom som én skuespiller, og entrer som en ny. Møbler flyttes rundt uten forklaring. Vi ser omriss etter bilder og malerier vi blir fortalt at aldri har eksistert ... og vi får observere et menneske sakte miste egen myndighet og grep om hva som er virkelig.

For å sitere filmens mest likte Letterboxd-anmeldelse: «Eat your heart out Christopher Nolan because this is how you make a movie that fucks with time and reality».

Skrevet av Oda Krüger.

Minari

Foto: Norsk filmdistribusjon

Noen filmer oppleves som så ekte at det nesten blir slitsomt å se, fordi den tvinger deg til å innse de hverdagslige problemene. «Minari» er den type film jeg tenkte jeg aldri skulle se igjen fordi den gjenspeiler virkeligheten litt for godt. Historien om den koreanske Yi-familien som flytter til den amerikanske landsbygden for å starte gård handler både om den amerikanske drømmen og å tilhøre en minoritet. Men mest av alt er det en intim mellommenneskelig historie mellom den lille storfamilien og deres kultur- og generasjonsforskjeller.

Når jeg sier jeg ikke vil se denne filmen igjen mener jeg det i aller beste mening, det blir bare for ekte. Filmens realisme er et sammensurium av gode skuespillerprestasjoner, nedpå filmteknikk og lite gimmicker. I en tid preget av isolasjon blir familiens innelukkede livsstil desto mer nærliggende og kanskje mer stressende for seere, den er som skapt for sin sanntid. Hvordan «Minari» vil bli husket i fremtiden gjenstår å se, men den står som en av de beste utgivelsene i 2021.

Skrevet av Ludvik Wiltil.

Nomadland

Foto: Disney

Industribyen Empire i Nevada ble bygget opp om gruvedriften, så da gruven ble lagt ned i 2011, ble Empire fort helt forlatt. Fern (Frances McDormand) bodde i Empire, men etter å ha mistet både ektemannen og sitt livsgrunnlag, velger hun seg en ny livsstil med en varebil som sitt hjem.

McDormands prestasjon er enestående - hun formidler hele følelsesregisteret med bare blikk, ørsmå skifter i mimikk. Samtalene Fern har med andre reisende føles nærmest improviserte.

Lik Fern, har ikke filmen et tydelig mål. «Nomadland» er som et poetisk, melankolsk kjærlighetsbrev til livet på veien, og livet generelt. Poesien finnes i den vakre musikken til Ludovico Einaudi, som bakgrunn for punkterte dekk og slitsomme jobber på skitne veikroer. Den er i naturopplevelser som å bade naken i en elv, å nyte en spesielt fargerik solnedgang, og i en rørende ærlig samtale med en fremmed.

Skrevet av Hanne Marie Nord.

------------------------------------------------------------

#3 - Ninjababy

Foto: Motlys / Arthaus

En av dette filmårets store overraskelser for min del, kom i form av en graviditets-coming-of-age film med en (for meg) helt ukjent norsk skuespiller, Kristine Kujath Torp. Det skulle ikke lang tid i dette filmuniverset til for å fange min fascinasjon. Selv om det idag er mange måneder siden jeg så «Ninjababy», og jeg ikke har rukket å se den opp igjen, kan jeg tydelig erindre stemningen filmen satt meg i. En slags frydefull, empatisk transe, som selv om den evner å være hjerteskjærende til tider, sitter igjen som en svært behagelig filmopplevelse. Dette til tross for at jeg ikke kan si jeg er en utpreget fan av «rom-com»-formatet.

Det er mange ting som gjør at «Ninjababy» transcenderer sjanger, og trer over terskelen til det dypt menneskelige. For eksempel vil jeg trekke frem den lekne fremstillingen, ved fargebruk, men særlig med de animerte elementene. Disse tilfører både en følelse av lekenhet, men er på fantastisk vis med på å underbygge en av de vondeste scenene i filmen. I tillegg er det Kristines gestaltning av hovedkarakteren, Rakel. Her briljerer hun med kjappe replikker og vittigheter, men også med å fremvise en dybde i karakteren som er preget av en sterk empati. At denne filmen også foregår på norsk, i Norge, gjør ikke denne filmen mindre imponerende for meg.

Skrevet av Alexander Hellstenius.

#2 - Verdens verste menneske

Foto: Oslo Pictures / SF Studios

«Verdens verste menneske» kan på mange måter sies å være noe særegent i norsk kinosammenheng, sjelden har en norsk film hatt så store forventninger knyttet til seg. Det er dog noe med kulturinnhold som blir ekstremt hyped, at det sjeldent lever opp til forventningene.

«Verdens verste menneske» er definitivt en god film – filmspråket er selvsikkert og lekent, skuespillet godt og dialogen velskrevet og -regissert. Det er til gjengjeld mange som påpeker hvordan Julie (Renate Reinsves) virker å være en birolle i sin egen fortelling. Kanskje er det noe sannhet i dette, kanskje er det med vilje fra manuset til Eskil Vogt og Joachim Trier. Allikevel er det noe med historien og relasjonene som skildres som fikk både personen jeg så filmen med og meg til å trekke tråder til våre egne liv. Kanskje handlet dette litt om at vi begge er menn, og at filmen definitivt har en ståpikk for Renate.

Uansett står denne filmen igjen som en av mine største kinoopplevelser fra det snarlig forbigående året, og jeg gleder meg til å se den igjen etter de mange innsiktsfulle diskusjonene jeg har hatt om den til nå. For er det noe «Verdens verste menneske» fortjener heder for, uansett hvor den havner i historiens opptegnelser av feministiske og ikke-feministiske verker, så er det at filmen har gjort det spennende å være en norsk kinogjenger i år.

Skrevet av Alexander Hellstenius

#1 - Dune

Foto: SF Studios / Warner Bros.

Årets førsteplass - som ikke overrasket noen i redaksjonen - går til Denis Villeneuve sin episke tolkning av sci-fi klassikeren «Dune»! Historien finner sted i et galaktisk føydalsamfunn langt i fremtiden og følger adelsønnen Paul Atreides sin ferd til å bli ørkenprofeten Muad’Dib. Adaptasjonen ble heldigvis den suksessen studioet håpet på og får dermed en velfortjent oppfølger i 2023.

Det er mange grunner til at den snart Oscar-nominerte filmen har gjort seg fortjent til filmverdens desidert gjeveste plassering (nemlig førsteplassen vår). Selv vil jeg trekke frem 1) rollegalleriet med A-listere som stort sett treffer blink i et bredt spekter av unike og spennende karakterer, 2) grandiositeten til cinematografien, 3) at bokas kompleksitet er forklart og brutt ned på usedvanlig effektivt vis, og 4) at vi får sett Jason Momoa glattbarbert.

Det viktigste er kanskje at «Dune» var en barndomsdrøm som Villeneuve brakte til oppfyllelse, og at dette virkelig skinner gjennom alle bildene som vises under filmens spilletid på drøye to og en halv timer. «Dune» er et prakteksempel på hva publikum kan få når man har rett person med en klar visjon - og med ressursene som skal til for å realisere den.

Skrevet av Kim Sverre Hilton.