Mer Filmdistribusjon

Togturen du ikke vil gå glipp av

Reiser er - både metaforisk og fysisk - noe vi alle må gjennom, men noen reiser vil man aldri at skal ta slutt. Slik får «Sovekupé nr. 6» deg til å føle.

Laura, spilt av Seidii Harla, må ta farvel med sin kjæreste Irina, spilt av Dinara Drukarova, i Moskva for å legge ut på en reise til Murmansk. Der skal hun forsøke å se på noen gamle helleristninger, eller petroglyfer som hun så bastant kaller dem. Problemet er at Laura egentlig skulle legge ut på denne reisen sammen med Irina, men Laura står igjen alene etter at Irina avlyser reisen på grunn av jobb. Togturen er lang og Laura har bestilt sovekupé som hun nå innser at hun må dele med en vilt fremmed. I sovekupeen møter hun Ljoha, spilt av Yuriy Borisov, som første kvelden drikker seg stup full på vodka og skremmer Laura halvt til dødes. Begge er på vei til samme destinasjon: Murmansk. Laura for å se helleristningene, Ljoha for å arbeide i gruven. De må dele sovekupeen over flere dager.

Etter en del konflikter og problemer mellom Laura og Ljoha, innser begge at de har mer til felles enn de tror. Laura bruker mye av togturen på å filme omgivelsene, som er vakre portretter av Russlands natur, på et gammelt videokamera og Ljoha følger hemmelighetsfullt med på henne. De etablerer sakte, men sikkert et vennskapelig forhold. Laura blir presentert som lesbisk nesten umiddelbart etter filmens begynnelse og forholdet mellom Laura og Ljoha følger disse forventningene videre. Ljoha åpner seg også mer og mer fra en skummel, «stereotypisk» russisk skinhead til å bli en mer følsom mann med dybde. Borisov spiller fantastisk i denne rollen og lar virkelig Ljohas indre skinne frem på en overbevisende måte. «De må ha fabrikker som produserer slike som ham», sier en av de andre passasjerene til Laura under reisen.

Laura derimot, har flyttet til Russland fra Finland og forsøker å navigere seg rundt i dette ukjente landet, selv om hun snakker russisk veldig godt. Hun er stille og hemmelighetsfull, men kommer med en frekk kommentar i ny og ne som får Ljoha til å smile. Denne reisen er nesten Lauras dannelsesreise der hun må finne egne ben å stå på og tøre å snakke ut. Hun åpner seg mest for Ljoha, til både hans og publikums overraskelse.


Laura og Ljoha. Foto: Mer Filmdistribusjon

Regissør Juho Kuosmanen har skapt en varm og treffende film som forteller om mennesker i forandring, mennesker i kontakt og mennesker i samvær med hverandre. Det er godt å se en film som skildrer en verden der fremmede faktisk snakker med hverandre når de er på reisefot, fremfor å dytte ansiktet ned i en mobiltelefon eller stenge verden ute med ørepropper og headset. Uten kommunikasjon hadde ikke Ljoha og Laura funnet hverandre på nær samme måte slik som de gjør i «Sovekupé nr. 6».

Det jeg liker best med «Sovekupé nr. 6» er måten den viser fram Russland. Det er en realistisk film der skuespillerne er kledd i uskrømtede og realistiske klær, de har ingen tydelig sminke på seg og de ter seg som vanlige folk. Bildene som vises av Russland er like som skuespillerne; det vises klipp av nedslitte gårder og byer, store, åpne landskaper og en rekke togstasjoner. Det er realistisk, men ikke noe mindre idyllisk allikevel. Jeg får nesten lyst til å kaste meg på et tog for å oppleve naturen Russland har å tilby selv.

Det som gjorde at filmen ikke nådde helt opp for meg var den forvirrende plasseringen i tid. Laura bruker, som sagt, et videokamera til å filme mesteparten av togturen. I tillegg har hun med seg en kassettspiller som hun spiller musikk på. Ingen av passasjerene bruker mobiltelefon og alle er kledd i nokså retro kostymer. Den sangen som er mest gjennomgående i filmen er den franske synth-pop låta «Voyage Voyage» som kom ut i 1986. Alt dette fikk meg til å tro at filmen var satt på slutten av 80-tallet, til nøds veldig tidlig på 90-tallet. Når Laura og Ljoha da refererer til filmen «Titanic» som kom ut i 1997 begynte jeg å lure. Det føles ikke ut som Kuosmanen har tenkt helt gjennom måten plasseringen i tid skildres og filmen får derfor et lite trekk.

«Sovekupé nr. 6» er et godt finsk-russisk samarbeid. Dette er en skjult perle av en film som du virkelig burde få med deg på kino, og en reise du burde ta del i og nyte hvert øyeblikk av. Da var det bare å løse inn billetten og lene seg godt tilbake i stolen.

Terningkast 5/6.

Toppfoto: Mer Filmdistribusjon