Har du hørt alt som finnes av Skumma Kultur-podcaster og er i manko på smude ting å fylle øregangene med om dagen? Dropp for all del q-tips, og la oss heller gi deg våre beste både musikalske og litterære lydspor.

Singel: The Montvales - Bad Faith
A country song about abortion: this one’s been a long time coming. Slik presenterte The Montavels låta de slapp i midten av januar. Bad Faith er en ren og klar countryballade, med veldig poppete både over- og undertoner. Med to flinke damer på mesterlig harmonisert første- og andrestemme, enkle gitarer, banjo og forsiktige, så vidt seige trommer, er det nesten for enkelt å sammenlikne dem med First Aid Kit. Men det er nå en gang slik de høres ut.
Som bandet selv understreker, er heller ikke tematikken i låta noe å kimse av. Uten å hverken vike fra sjangeren eller introdusere parodiske hint, snur damene verdigrunnlaget til sjangeren som lenge, og uten tilstrekkelig monstand, har fått representere sørstats-konservatismen.
Det er ikke pakket alt for godt inn hva teksten handler om, men det er gitt mye plass til små lyriske triksinger. De spiller godt sammen med den sterke og samtidig dypt melankolske sounden. The Montvales har ikke forgjeves tatt på seg oppgaven med å lage en countrylåt om dette temaet, de har mestret den med glans, og fortjener at veldig mange flere hører på. Ikke for å oute meg selv om en sånn person, men jeg har tatt min del av jobben og hørt på denne låta minst ti ganger om dagen i over en måned nå. Nå er det din tur.

Album: Charli XCX - CRASH
Jeg droppet nettopp ut av studiet, og er med det i min flop era. Charli XCX, derimot, er i sin pop era. Den britiske artisten slapp nettopp albumet CRASH som fløy rett opp til toppen av listene i Storbritannia. Gjennom diskografien har Charli lent seg vekk fra den tidlige pop-lyden hennes og nærmet seg noe mer eksperimentelt i Hyperpop-arenaen. Med det nyeste albumet beviser hun nok en gang at hun kan lage ekte radio-bangers. Albumet er en fantastisk tur gjennom knuste hjerter, elektro-samples og ikke minst flere whiplash-skapende krasj (CRASH!!!). Jeg anbefaler å høre igjennom hele albumet, det bare 33 minutter langt. Og det er bra. Lover. Catchy shit liksom. Jeg har hørt Move Me minst fem ganger på repeat hver dag i godt over en uke. Når hun sier «Hold my body tight…» og instrumentalen forsvinner så føler jeg det samme som Buddha da han nådde nirvana. Jeg får en eterisk sensasjon som jeg ikke kan vise på andre måter enn et skikkelig stank face ala Childish Gambino 40 sekunder inn i musikkvideoen til This Is America. Jeg må stoppe opp. Samle meg sammen. Det gir meg liv. Men ja, så liksom, altså, du må nesten bare høre på dette albumet.
Ps. Det er fire ekstra sanger på deluxe edition av albumet som også slapper hardere enn Will Smith hvis du har konas navn i kjeften.

Lydbok: Harry Potter
I en hektisk hverdag er det deilig med litt escapism (distrahering fra omverden). Min gikk lenge i Netflix-serier jeg har sett før og Sims 4, som er veldig kos og morro, men jeg trengte også litt escapism mens jeg gjorde andre ting. Å la tankene vandre mens jeg går tur, tar oppvask og rydder ender ofte opp med drøfting av eksistensielle spørsmål med min egen hjerne, noe som kan være kos, men ikke når hjernen min gjør meg deppa fordi livet har null mening osv osv. Musikk på ørene drar gjerne disse eksistensielle spørsmålene enda lenger, og podkast er ofte for mye skravling. Jeg trengte med andre ord noe rolig, men også spennende, noe å følge med på, men samtidig ikke følge med på. Hva er det egentlig som kan oppfylle de kravene? Jeg har svaret! Nemlig Harry Potter på lydbok, med Stephen Fry som oppleser.

Harry Potter-lydbøkene krever akkurat nok oppmerksomhet til at de passer alle anledninger. Ta oppvasken mens Harry er i Diagonalmenningen for første gang, gå tur med hunden mens Harry og Ron møter Argarap i Den forbudte skogen, og rydd klesskapet ditt mens Voldemort dreper Fredrik Djervel (det er kanskje ikke så koselig, men det kommer dessverre det óg). Siden jeg har lest disse bøkene før, gjør det heller ingenting om tankene vandrer litt, og så kommer tilbake igjen. Jeg anbefaler Stephen Fry sin engelske versjon, fordi han er kul og koselig, og fordi Noldus-stemmen hans er veldig bra. Harry Potter-lydbok er kanskje ikke det mest revolusjonerende, men noen ganger det klassiske det som funker best. Lag dere en kopp te og hør på lydbok da vel!