Etter flere uker med opprigg er endelig Tons Of Rock klar for å sluke hele Ekebergsletta i en stor jafs. Imellom kilt kledde menn og toner av tungmetall finner du Skumma Kultur som har karret seg til toppen av Ekeberg for å ta tempen på festivalen.
Tons of gubbefaktor
Tons of Crap er navnet festivalen går under på folkemunne til Ekeberg-beboerne. I tre dager må de sammen med ivrige festivalgåere oppleve musikken som velter ut fra festivalområdet fra ikke en, eller to, men tre scener som parallelt spiller mørkmetall, pop-punk og deilige gamle rocke-klassikere. Ekebergsletta er selve beviset på at når det kommer til rock så går alt i grisen. Tons of Rock ruller ut et fullstappa festivalprogram, som blir tatt imot med med åpne armer av Tons lojale festivalgåere. Festivalens booking-team vet akkurat hva de gjør, og setter booking-hammeren rett på den demografiske gubbe-spikeren. Anmelder har ikke gjort noe dyptgående analyse her, men om sant skal sies var Skumma Kulturs unge tilstedeværelse et skjeldent skue i konsertens noe eldre crowd.
Foto: Kristin Knutsen
Til tross for Tons of Rocks gubbetiltrekkende profil, som skaper en publikumsmasse bestående av mennesker jevnaldrende med artistene på scenen, glimter festivalen også til med artister som vekker nostalgi hos 2015s Tumblr-emoer, som nå er godt over 20 år og sitter igjen med band cover-tattiser fra en svunnen internett-tid (undertegnede inkludert). Da Oliver Syke, vokalist i Bring Me The Horizon, kom til syne på scenen i samme kjente estetikk han hadde da de slapp deres mest kjente album That's the spirit i 2015, var det som om en tidskapsel hadde åpnet seg, for Sykes stil og uttrykk på scenen har stått bomstille. Vi møter et Bring Me The Horizon som har blitt forseglet i sitt eldre uttrykk, og en Oliver Syke som er fanget i lenker bestående av sin egne storhet fra denne tiden, som både blikk og sceneopptreden røper han vil ut av, pronto!
– Dette er jo ikke Rock, men de er flinke på gitar
En mer inkluderende crowd en den du kommer imøte på Tons of Rock skal du derimot se lenge etter. Da Deep Purple inntok scenen lørdag var det som om tonene til vokalist Ian Gillan hvisket ut linjene mellom hvem som var totalt fremmed og en du kan danse sving under Black Night med. Det er tydeligvis ingenting som forener mennesker like bra som Deep Purple på Tons of Rock.
Foto: Kristin Knutsen
“Dette er jo ikke Rock, men de er flinke på gitar” konkluderte en mann ikledd en Turbojugend jakke bak meg i crowden, og jeg er delvis enig her. Joda, det er absolutt Rock, (den sjanger-debatten kaster jeg meg ikke ut i, du Turbojugend- mann!), men jeg kan bekrefte at de var flinke på gitar! Tidligere i år annonserte den legendariske Deep Purple gitaristen Steve Morse at han ikke ble med videre på Whoosh! Turneen, i hans sted var Simon McBride. McBride var ikke bare flink på gitar, energien hans var også et frisk pust på scene. Gitaristens energiske sampspill med Gillan og bassist Roger Glover fikk rocke-traverene til å fremstå som en gjeng i sine beste ungdomsår… okay… det er kanskje å ta litt hardt i, men han dro tross alt Deep Purples aldersgjennomsnitt ned med minst 20 år! Det undres enda over hvorfor det var Five Finger Death Punch og ikke Deep Purple som fikk avslutte årets Tons of Rock.
Fuck the sun!
Undertegnede sitter igjen med mange inntrykk fra årets Tons of Rock. Blant annet tenker jeg fortsatt på hvorfor vokalist i Abbath, Olve Eikemo, høres svorsk ut når han triller ut noen engelsk setninger som “fuck the sun” og “ fuck the weather”? Er ikke den tidligere Immoratal medlemmet fra Bergen? Det er noe som blir delvis parodisk med deres opptreden på Tons of Rock når skumlisene fra Abbath går ut på scream-stage ikledd skinn fra topp til tå og ansiktet malt i kjent grim stil, samtidig som sola stråler og himmelen er deilig blå. Meg og Eikemo forblir uenige om å “fuck the sun”. Jeg sippet gledelig til min Strawberry Breezer slush i finværet på Ekerbergssletta, mens Abbaths deilige growling og harde riffer legger seg som et piknikteppa over Tons of Rocks festivalområde.
Foto: Kristin Knutsen