Nova Noir er tilbake, og klare for å dele noen av de beste filmene vi så i sommer.

Liker du også film og TV? Vil du snakke om det på radio med verdens hyggeligste gjeng? Vi søker nye medlemmer til redaksjonen. Søknadsfrist 4.september!

August: Osage County

August: Osage County er en film jeg ble anbefalt av læreren min i farta. Jeg gikk inn for å se den uten særlig forventninger, men ble møtt med et overraskende godt manus og fantastisk nyanserte kvinnelige karakterer. Selv om filmen kunne føles noe rotete, forsvant den følelsen i Meryl Streep og Julia Roberts fantastiske prestasjoner. Hvis du elsker familiedrama og kompliserte dynamikker er dette en film for deg!

Av Oda Krüger

Tombstone

Det er ikke for tidlig til å glede seg til Movember?
Wyatt Earp har lagt hatten på hylla og slår seg til ro i en rolig bygd i det ville vesten med sine brødre og kompisen Doc Holliday. Når bygda blir terrorisert av banditter må gutta brette opp ermene og kjemme bartene sine for å bringe lovlighet tilbake.
Dette er en enkel anbefaling fordi den er en av de bedre westerne jeg har sett! Historien er rå, pacingen er liiitt ujevn, men rolleprestasjonene er prima. Da tenker jeg spesielt på Powers Boothe som den gørrekle lederen av bandittene og Val Kilmer som leverer quotable på quotable som Doc Holliday. Tombstone pleier også å flyte rundt i strømmetjenestene, så den er enkel å finne.

Av Kim Sverre Hilton

Annette

Da jeg våknet en morgen, og til min store forferdelse innså at de andre medlemmene i Noir tydeligvis hater filmen Annette - forsto jeg med en gang at jeg måtte tale dens sak. Annette er Leos Carax nyeste film, og har blant annet Adam Driver i rollen som en slags ond Bo Burnham. Dette er en film som tar seg tid. Den er merkelig, tullete, mørk og latterlig - og tar deg med inn i et spennende og unikt univers. Liker du surrealisme, opera og litt rare filmer - så synes du nok Annette er gøyal. Alle sangene er på Spotify, og jeg anbefaler deg å høre på åpningslåta «So May We Start» mens du gjør deg klar for dagen. Det er en banger.

Av Embla Åslein

Top Gun: Maverick

Okay du tenker kanskje «hva i helvete Karin? Top Gun? I 2022?» og til det sier jeg visst faen! Den legendariske Top Gun som kom ut i 1986 har i sommer sluppet sin oppfølger og vet du hva? Jeg digga den. Jeg så den ikke bare én gang på kino, men to og jeg vurderte til og med å se den tre. Jeg gråt opptil flere ganger fordi det var så nostalgisk og episk (jeg har en tendens til å gråte av episke ting), jeg sang med til «Danger Zone», jeg var like spent som pilotene i cockpiten da de skulle gjennomføre det farligste oppdraget til dags dato. Det var, for å si det mildt, litt av en emosjonell reise for meg. Du kan dessuten ikke glemme Miles Teller som danset på stranda med sin gylne hud og digge bart. Fyyyyy søren ass, for en mann. Om du liker god gammaldags action, et snev av 80-talls nostalgi og fremdeles takler å se Tom Cruise på skjermen så MÅ du se Top Gun: Maverick. Jeg skal i allefall se den igjen.

Av Karin Grette

Oslo 31. August

For en perfekt film å se når det nærmer seg akkurat denne datoen, og du skal til å nyte den siste fine sommerdagen i akkurat Oslo. Filmen er skrevet av superduoen Eskil Vogt og Joachim Trier, og ble laget i 2011 - men jeg har utrolig nok ikke sett denne filmen før nå. Jeg vet, jeg vet… Men etter å ha begynt å lese filmmanuset til Verdens Verste Menneske (som også nettopp tok gedigent mange Amanda-priser i år) tenkte jeg det var på tide å få sett den andre filmen i denne såkalte Oslo-triologien (jeg skal se Reprise også, men one at a time). Og jeg angra ikke. Denne likte jeg skikkelig. Så hvis du heller ikke har sett den, så se den. Og om du har sett den, se den igjen! Siste innspurt på august nå!

Et lite hjertesukk fra en fattig filmsommer

Jeg skulle egentlig skrive en sommeranbefaling til deg i dag, slik som mine kolleger så flittig har gjort. Etter å ha satt meg ned ved tastaturet åpnet jeg filmdagboka og ble møtt med et nokså sørgelig syn. (Se diagram nedenfor)


Hovedfunn: I sommer har jeg sett halvparten så mye film som jeg gjorde året før.

For meg er sommeren er vanligvis høysesong for filmtitting. Jeg elsker å starte prosjekter, som å se alle «The Trip»-filmene eller alt som vant Amandapris på 80-tallet. Likevel har den foregående sommeren vært sjokkerende mager, og i mine øyne er det tilsynelatende uten god nok grunn.

Nå skal ikke jeg breie ut om hvorfor og hvordan og hva, men jeg skal nokså banalt gi deg et klisjefylt forvarsel om å ikke ta din egen tid forgitt.

Du trenger kanskje ikke gå like mye i kjelleren som jeg nettopp gjorde og revurdere hele identiteten din, men det er verdt å være oppmerksom på hva som gir deg glede – enten det er om sommeren eller resten av året.

Jeg kjenner jeg gleder meg til filmhøsten.

(P.S. ikke se «Elvis»)

Av Ina Sletten