Flinkisfest på Høyden

Purunge Høydenfestivalen har blitt arrangert for andre gang på rad i Nygårdsparken i Bergen. Denne gangen stilner applausen fra pressen i møte med sjokkerende utsagn, flinkispop-bookinger og lydteknikere som har sovnet bak spakene.

Festivalen har tidligere blitt roset opp i skyene av Bergens Tidende som en flinkisfestival, hvor alt stemte 100 prosent. Fjoråret leverte en salig blanding der crowden beveget seg fra en het partilederdebatt til å albue noen i trynet på Sushi x Kobe på bare få timer. Selv om det ikke er valgår, var det tydelig at gjengen bak Høydenfestivalen satset høyt og satt et tydelig preg på hvordan de ønsket festivalen skulle være. Årets Høydenfestival virket derimot som å ha blitt dyrket i skyggen av fjorårets suksess. Det som kunne blitt til en videreutvikling av festivalen ble heller til berøringsangst som hindret arrangørene i å ta nye sjanser. Det er ikke til å legge skjul på at studentene bak festivalen vet hva de gjør, men det er kanskje denne slaviske oppskiftsfølgingen som hindrer dem i å drive videre Høyden-konseptet.


Foto: Kristin Knutsen

Hentet rett fra Spotifys kurraterte spilleliste

Hva har artistene Kakkmaddafakka, Fieh, Tigerstate, Michelle Ullestad og Markella til felles? Jo,du finner et knippe av låtene deres på ulike happy-clappy indie-pop spillelister kuratert av Mrs. Spotify herself. Til tross for å være en laber sjangerbredde, treffer den dansbare indie line-upen Høydens festivalgåere rett i hjerterota. De lystige tonene legger seg som et teppe over Nygårdaparken under store deler av festivalen. Et av høydepunktene denne festivalen var Fieh. Bandet beviser atter en gang at de stadig perfeksjonerer sounden de leverer på scenen og det virker som de blir hakket bedre for hver konsert de spiller. Sounden deres er så deilig uanstrengt og lett at en ikke kan la være å bli trollbundet av det mangehodede pop-jazz bandet. Særlig vokalist, Sofie Tollefsbøl, imponerer med sitt lekne humør og klare røst.

Pønken er død og Høyden drepte den

Av de få bandene som traff utenfor indiedrømmens univers fikk Hudkreft debutere på Høydenfestivalen i år. Selv om Hudkreft får rockefoten til å tappe og fingrene til å flagre, var det ørene som dessverre måtte ta støyten av en rungende feedback fra scenen i løpet av hele konserten.


Foto: Kristin Knutsen

Kun nikk og lakoniske håndbevegelser var mulig for lydteknikerne gjemt bak Verdenskafeen å gi til pønkerne på scenen når en rungende feedback suste inn i ørekanalene på både dem og publikum. Bandet lot seg ikke knekke, men ristet på hodet idet de forsøkte å spille videre. I det hele tatt ble det en pinlig affære: Man trenger ikke å være flink for å være pønker, men dette var for dårlig. En flau bris seilte utover publikum når de fant ut at de måtte underholde seg selv istedenfor å følge med.

Det var generelt dårlig lyd på resten av reppet til Hudkreft. Vokalen drunket bass og feedback, samtidig som den heller ikke var høy nok til å svaie hodet frem og tilbake. Det ble til et merkelig sammensurium av for lite og for mye samtidig - en stemning og en kvalitet som ikke passet seg for et band som synger om å knuse eliten (og deres barn).

– Det må være lov å skille liiiiiitt, kanskje?

Selv om jeg får bakoversveis av Axel Vindenes sine kunsternykker og konspirasjonsteorier tok han kaka fra scenen når Kakkmadafakka avsluttet hele festivalen på lørdag kveld. Det dro meg tilbake til utallige svette nach når han ene med glatt sveis og crewneck slentrer seg bort til sofaen du sitter i, legger en klo på skulderen din og puster deg i øret: Har du virkelig lest 12 rules of life? Denne lørdagen var denne mannen Axel Vindenes, som presenterte sitt helt eget sett med teorier om skillet mellom de som kan holde øl med to hender og ikke.


Foto: Kristin Knutsen

Her klarer altså hovedvokalisten i Kakkmadafakka mellom slagere som Restless og Get go å undre seg om ikke man burde skille litt mellom “de som er handicappede og ikke”. Sentimentene passer seg bedre som en spalte i Subjekt, og ikke som avslutningsnummer på en festival. Etterfølgende “boo” og tommel ned fra publikum satt derimot ikke store dempere for selve sceneshowet. Kakkmadafakka er rutinerte musikere - setlisten fungerte godt, det var fengende, og de klarte å holde publikum i sin hule hånd i løpet av resten av konserten. Alt jeg lurer på er hvor gaffateipen over munnen til Axel Vindenes var. Sebastian Kittelsen, jeg ser særlig på deg. Du bet neglebåndet ditt hardt bak keyboardet når denne flausen tok sted. Ta ansvar!

Uforløstpotensiale

Til tross for en hederlig innsats fra studentene som har svettet over å arrangere Høydenfestivalen for andre år på rad kjenner man på en bismak fra fjorårets glans. Til tider føles festivalen som et excelskjema som har kommet til live. Magien og visjonen uteblir i det som kunne vært en felles folkefeiring (slik bergenserne er så glad i). Det er med et tungt hjerte Radio Nova vender snuten tilbake til Oslo i møte med en festival som har så stor grad av uforløst potensiale. Større sjangerbredde, flere våkne lydteknikere på jobb og å tørre å ta de store sjansene som ble sett fra fjoråret er noe vi håper på til neste år når den ferske Høydenfestivalen atter en gang smeller fra seg i Nygårdsparken.

Redanmerk:
Hudkrefts vokalist er medlem i anmelders redaksjon