Oslo Pix

Det beste fra Oslo Pix

Nova Noir har vært på filmfestival, og vi ble ikke skuffa.

Forrige uke ble Grünerløkka forvandlet til en filmfestival, og overalt kunne du se Oslos kulturelite på vei til atter en ny visning.

Det var pupcrawl, etterfester, paneler, premierer og en helt fantastisk tid for filmelskere å bo i Oslo. Vi har dekket festivalen, og samlet opp noen av våre absolutte favoritter - som du er nødt til å få med deg når de en vakker dag kommer på kino.

Nova Noir var også så heldig at vi fikk programsjef Johanne Svendsen Rognlien i studio, hvor vi fikk noen gode tips og fine historier om festivalen - og har du ikke hørt episoden enda kan du høre den her.


Foto: Aftersun via Oslo Pix

AFTERSUN av Charlotte Wells

Den store vinneren av Oslo Pix var soleklart Aftersun. Denne debutfilmen var en ordentlig snakkis under Cannes-festivalen, og det med god grunn. Var du en av de heldige som fikk billett til den ene visningen de hadde på Oslo Pix, har du noe å skryte av lenge.

Filmen følger en far og en datter som ferierer sammen i Tyrkia på 90-tallet. Små ferieskildringer og rare komplementærscener skaper etterhvert et lappeteppe av øyeblikk, som gir deg en sterk følelse av melankoli og forståelse for disse karakterene. Med noen helt fremragende skuespillerprestasjoner, klarer denne filmen å skildre oppvekst og en betent familierelasjon på en unik og intim måte - både med humor og sårbarhet.

Jeg kom skjelvende ut av kinosalen, med en sterk følelse av å ha rørt borti selve meningen med livet. Akk, mennesker er så sårbare! At dette er Charlotte Wells sin første spillefilm hadde man aldri gjettet. Hun bør alle følge med på i tiden fremover!

Anbefaling av Embla Åslein


Foto: The Mission via Oslo Pix

THE MISSION av Tania Anderson

Det første året etter videregående er alltid like spennende. Noen går rett på studier, andre på folkehøyskole og noen skal i førstegangstjeneste. De fire amerikanske tenåringene i «The Mission» drar til Finland for å forkynne Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

De står på gatehjørner, banker på dører og deler ut Mormons bok. Som oftest blir de møtt med kalde skuldre, låste dører og skjellsord. I denne dokumentaren blir likevel religion kun et gavepapir pakket rundt intime observasjoner av unge mennesker som prøver å finne seg selv på vei inn i voksenlivet.

«The Mission» byr på uhyre spennende samtaler og perspektiver på religion, uten å fordømme det ene eller det andre. Dokumentaren oppleves som ærlig og jeg ble selv helt oppslukt i alle fire narrativ.

Anbefaling av Ina Sletten.

Foto: En Vakker Morgen via Oslo Pix

EN VAKKER MORGEN av Mia Hansen-Løve

I "En vakker morgen" møter vi Sandra, som slites mellom flere roller. Hun er alenemor til en tiåring, mannen hennes døde og faren hennes er dødssyk. Midt i alt dette, blir hun forelsket i en gift mann - og må finne ut av hvordan hun skal håndtere alt.

Mens hun ser faren blir dårligere og dårligere, har hun selv aldri følt seg mer levende. Denne filmen handler om å velge livet og å leve mens vi kan, uansett hvor meningsløst alt virker. Det er en hyllest til hverdagsmennesket, full av humor og varme!

Anbefaling av Embla Åslein


Foto: Fire of Love via Oslo Pix

FIRE OF LOVE av Sara Dosa

En av de filmene jeg gledet meg mest til på årets utgave var vulkan-dokumentaren Fire of Love. Fra et innsalg om en kombinasjon av spektakulære bilder av naturens enorme krefter filmet på kornete 70-tallsfilm og en kjærlighetshistorie som ender tragisk ble det vekket en fascinasjon i meg som ble mektig innfridd.

Filmen forteller historien om et vulkanolog-paret Katia og Maurice, som finner kjærligheten til hverandre gjennom sin felles kjærlighet for vulkaner. De gjør det til sitt livs oppdrag å utforske vulkaner over hele kloden, og de dokumenterer det hele på film. Opprinnelig var filmene ment å skulle finansiere nye ekspedisjoner, samt å advare mot å ta for lett på mulige vulkanutbrudd. Nå har imidlertid National Geographic fått tilgang på deres arkiver, og har brukt det til å sy sammen en slående vakker film som både vekker ærefrykt for naturens destruktive krefter og beundring av menneskene som trosser farer for eget liv med mål om å avdekke jordens hemmeligheter.

Filmen er en episk opplevelse, som absolutt burde ses på en stor skjerm, samtidig som den er en intim fortelling om de to vulkanologenes relasjon og skjebne. Deres altoppslukende kjærlighet for hverandre og vulkaner skildres på empatisk og vakkert vis, selv om man kunne spart seg for den til tider pompøse fortellerstemmen. Utenom den er lydsporet veldig imponerende. Man må regne med at lyden i arkivklippene ikke nødvendigvis var kinoklare, men det er gjort en strålende jobb med å sette troverdig lyd til de storslagne bildene. Musikkbruken er også effektfull og god, og sammen med den tragiske avslutningen klarte ikke undertegnede å holde tilbake tårene mot slutten av filmen. Det er ikke så ofte jeg feller tårer over dokumentarer, men denne maktet å snike seg inn under huden min på en måte som jeg nesten ikke merket før jeg var i dens klør.

En varm anbefaling altså, like varm som rødglødende lava.

Anbefaling av Alexander Hellstenius


Foto: Kandis for Livet via Oslo Pix

KANDIS FOR LIVET av Jesper Dalgaard

Det er lite jeg liker mer en fankultur. Som tilhenger av mang en ting selv er det alltid like gøy å møte de som digger noe som faller utenfor mitt eget interessefelt. Om det så er stavkirker, fotball eller danseband. Sistnevnte er temaet i «Kandis for life».

Kandis er nemlig danskenes Ole Ivars. Med vokalist og gitarist Johnny i spissen har bandet tusenvis av tilhengere, og i dokumentaren får man møte et knippe av dem. Hyllende tættiser, snuskete fanfiction og desperate telefonsvar er bare toppen av det fargerike isfjellet som utgjør både kjærligheten og sorgen knyttet til det å ha et absolutt favorittband.

Det har ingenting å si om man digger musikken eller ei, for «Kandis for life» er et intimt og sårt innblikk i tilværelsen til ekte blodfans. Jeg gråt, jeg lo (aldri av, bare med) og jeg kjente meg igjen i dem. Det er jeg helt sikker på at du også kommer til å gjøre.

Anbefaling av Ina Sletten

Døgnfluer Presenterer / Den evige natt

80 unge kunstnere gikk sammen for å lage en spillefilm på 24 timer. En spillefilm! På 24 timer!! Ja, du hørte (leste) riktig. Både forarbeid, opptak og etterarbeid ble gjort på kun ett døgn og resultatet fikk man se dagen etter, med et utsolgt publikum på Vega Scene.
Ja, man kan se at filmen er laget på 24 timer. Men igjen er det utrolig kult å se hva man faktisk kan få til på så kort tid med samarbeid. Å lage en kortfilm på 24 timer er én ting, men en spillefilm tar som regel både flere måneder og år. Men alt går tydeligvis an!

Det overordnede målet var å bidra til engasjement, samarbeid og fellesskap i kulturlivet, og fungere som en arena for utprøving og utvikling. Oppdraget var å lage en antologifilm basert på en hendelse som skal påvirke alle karakterene som ble til at solen skulle stå opp for en siste gang - og reaksjonen på dette.

Det hadde også vært kult å se den igjen med litt mer arbeid om de velger å jobbe videre med den, men ellers - en veldig kul opplevelse å se og følge med på.

Anbefaling av Liv Ingrid Bakke


Foto: Girl Picture via Oslo Pix

GIRL PICTURE av Alli Haapasalo

Girl Picture skildrer tre tenåringsjenter i en periode på tre uker, og er en morsom oppvekstfilm som tar hovedkarakterene sine på alvor. Finske regissør Alli Haapasalo var lei av at tenåringsjenter ble fremstilt som ofre og sidekarakterer, og ønsket å lage en feelgood film som skildret hvordan de egentlig er. Denne filmen har noen fantastiske scener, og er både gjenkjennelig og nær. Mange sammenligner den med norske Skam, og den vant selveste publikumsprisen under Sundance.

Tittelen «Girl Picture» spiller på uttrykket «Chickflick», og hvordan det ofte blir brukt som et negativt ord. Under panelet på Oslo Pix oppsummerte Haapasalo filmen slik: «Dette er en film om jenter. Å være jente. Og det er kult».

Anbefaling av Embla Åslein

Vil du fortsette filmpraten med oss? Vi har sending hver torsdag fra 10-12, og du kan finne oss i din podcast app.