Jeg takker alle frelsere for at jeg vanligvis mosher i hovedstaden.

I helgen skulle jeg på en liten avbrekk/nedstress/pikesomjobberformeget-tur til en venninne i Sogndal. Jeg skulle ha fjord og fjell, telt og hengekøye, kajakk og hygge. Og så, til min stor glede, var Honningbarna ute i ish samme ærend. De skulle i det minste til samme sted.

Så min ellers rolige ferie skulle berikes med energiutløp i hard moshpit. Perfekt!
Slik ble det likevel ikke, for den muligheten tok sogndals-publikumet glatt fra meg.

Jeg vil ha det på det rene at jeg ikke her kommenterer hva Honningbarna selv leverte fra scenen. Som tidligere svært kritisk til Honningbarna 2.0 var jeg positivt overrasket over hvor solid og hard leveransen fra scenen var.

Men følge denne fra gulvet, ble vanskelig. Sogndal lider åpenbart (og kanskje selvfølgelig) under forbandelsen at også Gud, Jesus og hans datter møter opp på en konsert de vet lite om. Og da har også et fåtall lært seg mossingens eneste store regel:

Ingen hender eller albuer over skulderhøyde.

Det er fryktelig vanskelig å nyte en konsert når man hvert bidige sekund må være var for farer som høye armer, og, vel, flere høye armer. Det er den eneste sikre måten å skade andre i en moshpit, og tydeligvis på samme tid den eneste måten man mosher i Sogndal.

Halvveis kom jeg hikstende ut av piten fordi en jente bestemte seg for at halsen min var er fint håndtak for å unngå fall. Etter en samtale med vaktpersonalet og en stålsetting tilbake i crowden måtte jeg ut på nytt, fordi en keeeeeg fyr bare måtte slå armen om kompisen sin så hardt at jeg som stod bak dem risikerte å miste et nesebor.

Og da jeg først var godt plassert i piten igjen måtte jeg stadig navigere meg mellom verdens beste dansejenter som ikke helt hadde grep om forskjellen på moshpit og dansegulv, men som likevel ikke likte å bli truffet av noe eller noen.

Og det er jo fallgruven, når et slikt band drar til bygder av denne størrelsen. Angående konserten så tror jeg de spilte Fri Palestina? Mye lilla lys var det i hvert fall. Trommer og bass også. Men Honningbarna var ikke akkurat mitt hovedfokus denne kvelden.

Så selv om fantastiske møter med en speilblank Sognefjord, sol og måne som leker med høye grønne fjellsider og frisk luft har hatt sitt inntrykk på meg, så gleder jeg meg til å komme tilbake til Oslo.

Til helgen skal jeg nyte å løpe mellom puber og scener på by:Larm. Og forbitrelsen og frustrasjonen som følger når jeg må jakte ned bandet jeg skal se, skal få drukne i at de som uansett ikke liker dem, i det minste er på vei et helt annet sted.