By:Larm har servert lyttere og bransje med «det neste» innenfor norsk musikk siden før store deler av redaksjonen vår ble unnfanget. Nok en gang fylles Vulkans gater av musikkglade menn i dress og festivalgåere som er kommet for å få ørene opp for noe nytt. Bra Trommis drar småkvalme hjem lørdag kveld.
RICK GROVE PÅ INGENSTEDS - Fr.v: Rick Grove og bassist Mikael Gundhus (FOTO: WILLIAM A: NILSEN)
Bra Trommis var i helgen ute på by:Larm, i håp om å finne gullet som vil prege den norske scenen i de neste årene. Festivalen i og for seg er veldig god, med både flinke musikere, kule events og spennende konferanser. Likevel er det noe som skurrer. Noe som oppleves uorganisk.
Det er tydelig at dette er en festival for og av bransjen. En bransje som holder på å spise opp seg selv i TikTok-promo og spotify-listeplasseringer, mens pengejaget sakte, men sikkert driver musikken til å miste sin betydning.
Det finnes heldigvis musikere som ikke er med på dette spillet, men heller er et offer for det. I gullgraverfatet med møkk vi løfter opp fra sølepyttene i Brenneriveien-dumpa, finner vi altså syv gullkorn som vi håper vi vil se mer av de neste årene, og som vi anbefaler alle å holde ørene spisset for.
1. Deki Alem
Deki Alem er en fersk rapduo med hard samt leken musikk, og en attitude som er umulig å ikke elske. Konstellasjonen består av to svenske brødre ved navn Sammy og Johnny Bennett. Musikken kunne minne om 90´talls old school, men med 80´talls hip hop beats i technotempo. Dette kan være noe av det sprøeste og mest underholdene vi fikk høre fra hip hop scenen i år.
Gutta har litt å gå på når det kommer til liveshow, men med kun to menn med mikrofoner på scenen, en lysmann som tilsynelatende hadde sovnet og et publikum med 4 pils for lite innabords per pers kan man si at de gjorde det beste ut av situasjonen.
https://www.youtube.com/watch?v=phIH1f7dbzI
2. Wu-Lu
Trip-hop punkeren Wu-Lu serverer oss fredag kveld med en rå estetikk og et aggressivt utrykk på BLÅ. Engelskmannen hadde sin norske konsertdebut på årets festival, og levde definitivt opp til forventingene.
Wu-Lu skal ha eksperimentert i flere år med å blande hip-hop med former for psykedelisk punk, noe som har dannet den tydelige karakteristikken vi fikk oppleve på hans andre konsert på norsk jord.
Med et stjernelag av musikere brøler Wu-Lu på publikum, og skaper et noise-helvete som får selv journalister på jobb til å ville hive seg med i moshpitten. Konserten oppleves som en velkoordinert jam. Dette ble særdeles forfriskende etter mange playbackbaserte opptredener.
Han bruker en snodig effekt boks som warper stemmen i all verdens livsfarlige retninger, og fyller rommet med rungende gitar og en feit bass som man sikkert kunne høre hele veien til Kjelsås.
https://www.youtube.com/watch?v=6YaQd2IKWmg
3. Rick Grove
Se for deg at Harry Styles vokste opp i California på 60-tallet. Der har du Rick Grove.
Rick, tidligere kjent som Eirik, gjennomførte en over gjennomsnittet vakker konsert lørdag kveld på Ingensteds. Den talentfulle musikeren og tekstforfatteren hadde en kontakt med publikum som var helt utenom det vanlige. Det føltes utrolig nært og lykkelig, som at vi alle i publikum var i samme stue, på samme sopptur, og så verden fra samme, vakre sted.
Rick er signert til Braveheart Records, og med Mikhael Paskalev som produsent ryktes det om et debutalbum vi tror kommer til å ta Norge med storm.
Den dreamy norsk-amerikanske artisten er smellvakker, kler seg dødsfett, shredder gitar, skriver vakre tekster og synger nært og ærlig. Det ser også ut som han lukter veldig godt, men det blir synsing.
https://www.youtube.com/watch?v=2VbF6UBpmR4
4. Makosir
Den fremadstormende artisten fra Oslo har knapt rukket å fylle 20 år, men utmerker seg allerede som låtskriver og musiker.
Man kan ikke si at Makosir, eller Patrick som er hans egentlige fornavn, nødvendigvis presenterer noe nytt og grensesprengende for oss lyttere, men på et stappfullt «Krøsset» lørdag kveld, skjønner man fort at det heller ikke er nødvendig. Makosir er en fyr med nok bakkekontakt og ydmykhet til å vinne et presidentvalg, og fremtrer ekte og komfortabel hele konserten.
Selv i møte med rike bransjemenn i dress!
På scenen har Makosir et smittende humør og en utrolig god energi. Han leker med publikum, og det blir gjort klokkeklart at det er her han hører hjemme. Med følsomme tekster og grove beats (levert av Makosirs egne lillebror, Vincent Makosir) danser han seg hele veien gjennom et sett fylt til randen av kjærlighet, latter og god stemning.
Helt fra salen kan man se at Makosir er kul, søt og i god kontakt med eget følelsesliv. Akkurat det man trenger mer av i norsk hip-hop!
https://www.youtube.com/watch?v=oAgTU-Iq1Gg
5. JEJUNE
På et Ingensteds fylt til randen legger JEJUNE frem både gamle slagere, og låter du ikke enda vil finne på det store internettet. Det er trøkk, støy, energi, og armer og bein overalt hele denne halve timen. Helt bananas, faktisk.
Med utrolig gjennomførte tekster, presentert på tradisjonelle og ikke så tradisjonelle måter, utmerker vokalist Terence Dougherty seg som en tekstforfatter med gode muligheter til å bli norsk-pensum en gang i fremtiden. Det er ærlig, fargerikt, og vakkert.
Musikken til dette bandet er noe av det mest nyskapende vi fikk høre under årets festival. JEJUNE driter langt i sjangerbegrensninger og andre typer tøyler. De har en visjon, og kan med hånda på hjertet si at de er musikere som har noe av substans å melde.
https://www.youtube.com/watch?v=YMcMevDy4ls
6. j00
Å se j00 på Vulkan Arena lørdag kveld var som å galoppere på en enhjørning stappfull av syre over Times Square på nyttårsaften, og det er virkelig ikke en overdrivelse. Den eksplosive estetikken dette bandet kjører er helt vill, og står komisk godt i stil med musikken.
De beskriver deres nye utgivelse "j00niverse" som en debut-EP fylt til randen av indie cry-bangers i en regnbuesky av støy og sukkerspinn. En uhyre god beskrivelse, mener vår redaksjon. Det dette bandet har klart å lage er gjennomført, grensesprengende, bekymringsløst og legendarisk.
Vokalist Thea Grant har et helt spesielt særpreg som kler lydbildet bandet skaper på en fantastisk måte, og den samlede energien på scenen må være nok til å drive en gummibåt frem og tilbake til månen 3-4 ganger.
Vi vil, og MÅ se mer av j00.
https://youtu.be/FB4munLQcns
7. Drongo
Bra Trommis har hatt Drongo som favoritt lenge, og når programmet til årets by:Larm droppet var dette et av de første bandene til å havne på lista over hva vi måtte få med oss.
Åttemannsorkesteret fikk så vidt plass på scenen, men serverte oss til ingen overraskelse en konsert som fikk Krøsset til å føles ut som Berghain. Drongo spiller en form for fusion av krautrock, space disco, afrobeat og støyrock, men det kommer litt an på hvem du spør, sier de selv.
Musikerne møttes på Universitetet i Agder, hvor de alle har studert rytmisk musikk på ett eller annet tidspunkt. At gutta er skolerte kommer tydelig frem i det kaotiske lydbildet, som likevel holdes ryddig og så utrolig tight. Musikken er rå, dansbar, mørk og full av detaljer som skiller Drongo fra gråstein.
Det er lange strekk, kule riff, og en fremdrift uten like. Drongo er et tog som hverken kan, eller vil stoppe.
https://www.youtube.com/watch?v=Y698c2uf9s0