– Sondre Lerche var, for mange, mange år siden, en sånn fyr vi nesten lo litt av fordi han var så ukul, forteller anmelder i Stavanger Aftenblad Leif Tore Lindø. Hva er det som har gjort Lerche til mannen vi nå bare ikke greier å slutte å snakke om?

Aftenbladet-anmelderen er bare en av flere som trillet terningkast seks til Lerches «Avatars of love» som ble gitt ut tidligere i år. I kjølevannet av albumslippet har Lerche gjestet ikke bare en, eller to men 61 festivaler og konsertlokaler (i følge vår grove opptelling) - noe som gjør han til en av de mest bookede norske artister i 2022. Lerche er nå i innspurten av det som har vært et av hans beste musikkår hittil. Det er kun et fåtall med konserter igjen før han avslutter den spontane høstturneen på Kulturhuset i Bergen den 19. November.

I følge Instagram er han nå klar for å «gå under jorda en stund å gjøre FINT Lite» og deretter gjøre «noe HELT ANNET». Hva noe HELT ANNET innebærer er uvisst. Lerche er en mann med en fot i mange leire, blant annet havregrøt-, duftlys- og naturvin-industrien. En kan derfor titulere mannen som et snodig wild card - plutselig sitter han i stolen på nok et halvhjertet musikkprogram på NRK.

Under årets ØYA-festival, Foto: Kristin Knutsen

Starten på slutten etterlater oss med mange spørsmål. Hans musikalske univers har slått ring rundt sentimentaliteten, det er kunst og ikke ungfole-pop han tar med seg på scenen. Til tross for å ta et skritt bort fra hans kommersielle poputtrykk, har musikkbransjen dog aldri hatt mer lyst på ham. Ser vi oss over skulderen og året som er gått, ser vi fortsatt spor etter anmelderne som sto på rekke for å ofre sine høyeste terningkast på Sondre Lerches alter.

Vi spurte derfor bransja hva som satt dem i langvarig måp i møte med Sondre Lerches utvikling fra en usentimental ung gutt, til en renspikka sentimentalist.

Nissen fra Bergen

– Jeg har hatt gleden av å følge Lerches karriere siden før den startet, men det er jo ingen tvil om at han er i sin prime nå, og ikke da han var yngre. Dette i seg selv er en sjeldenhet i popen, påpeker Audun Vinger.

Vi vet ikke hva DN-anmelderen Vinger vet om Sondre Lerches karriere før den startet, og hva denne mørke perioden pre-musikken innebar, og vil heller ikke forstyrre skjelettene i skapet. Vi setter derfor bergenserens år null til debutalbumet «Faces Down» fra 2001. Et album preget av gudedyrkelse av a-ha, lengsel etter kjærlighet, noteløs gitarklimpring, og et sterkt ønske om å lage popmusikk. «Faces Down» forblir det noe mer flørtende pop-albumet til Lerche, med låter som You Know so Well og Sleeping on Needles. Romcom-kjenningsmelodiene traff kanskje ikke kritikerne som en Amors pil. Den fløy rett forbi og traff blink hos alle mødre der ute, som ble sjarmert i senk av den lengtende romantikeren Lerche.

Var der slik at kun mammer og tanter dånte av Lerches tidligste pop-epoke? Undertegnede var rett og slett to år da «Faces Down» traff markedet. Lindø fyller oss inn:

– Jo, nå skal du høre. Sondre Lerche var, for mange, mange år siden er sånn fyr vi nesten lo litt av fordi han var så ukul. Han fulgte ikke med i timen, den lille nissen fra Bergen. Her dukket det opp stadig nye hotte musikktrender som var dødskule i cirka tre kvarter, og som mange elsket hardt og inderlig. Og han der Lerche-fyren, han brydde seg liksom ikke. Han laget bare sånn smårar Sondre Lerche-musikk, helt uavhengig av hva andre gjorde.

Foto: Kristin Knutsen

Okay, så Sondre Lerche var ikke kulest i klassen, notert. Men kan det ha vært så ille back in 2001? At han kun var tantenes kjærlighet verdig? NRK-anmelder Espen Borge, taler Lindø imot.

– Jeg mener Sondre Lerche er en artist som opererer i et ganske umettet segment i norsk sammenheng. Før han ble en kritikerrost artist ga han ut dansbar pop, som "tantene" kanskje husker best. Lerche har jo holdt på i over 20 år, så de som var 20 den gangen har kanskje blitt tanter nå? Hehe.

Lørdagsunderholdning-på-NRK-navn

Morgenbladets Ando Woltmann maler et bilde av Lerche som hele Norges Labbetuss, og fordelene som kommer med å være kjent og kjær smålodden type.

– Som bransjeveteran har han fordelen av at hele Norge kjenner ham godt gjennom mange år, litt slik man kjente Bjørn Eidsvåg, Ingrid Bjørhov og andre lørdagsunderholdning-på-NRK-navn i gamle dager. Jeg synes vi skal være glade for at han er landets mest populære artister, det finnes mange dårligere alternativer!, poengterer Woltmann.

Foto: Kristin Knutsen

Det er riktig som Woltmann sier, det finnes mange dårligere alternativer der ute. Den litt småkleine diskografien til Lerche fra «Faces Down» til hans selvtitulerte album «Sondre Lerche» er ikke så ille - de ga oss tross alt både Never Mind the Typos, Modern Nature og publikumsfavoritten Two Way Monologue. Og magnum opuset i samlingen fra pre-«Please», det rendyrka Topp-magasin albumet fra 2007, «Phantom Punch»! Åhh!

Fra villbass til yndig gubbe

– Hans utgivelser siden 2017 har hatt et helt annet fokus enn tidligere, og jeg opplever at han er inspirert av helt andre sjangre, strukturer og tidsperioder. Spesielt «Patience» og «Avatars of Love» er plater som krever langt mer tålmodighet av lytteren, og da får du gjerne med deg spesielt musikkinteresserte på laget. Slikt er jo som kjent anmelderes livrett, påpeker NRKs Borge.

Vendepunktet skjedde et sted mellom «Please» og «Pleasure». Slik Borge sier er 2017 albumet «Pleasure» preget av noe helt annet. Mer grandiose komposisjoner, store vendinger, med inspirasjon fra et bredere sjangerlandskap.

– Det er vel dette at han klarer å kombinere en intenst grublende skaperkraft, kunnskap om musikkhistorien og iver på det nye, med en omgjengelig og energisk utstråling, poengterer DNs Audun Vinger.

Lerche kapret krittikerens øye i overgangen fra popens villbass til den mest yndige gubbe. Men hva med de festivalglade mødrene som elsker Two Way Monologue-Lerche. Fikk han med seg de?

– Nå kan jeg ikke snakke på vegne av disse bordfykende mødrene. Men jeg tror det Lerche mestrer er kombinasjonen konseptuell tung forståelse og musikalsk historiekunnskap i møte med ærlig entusiastisk spilleglede og det lettlikte, sjarmerende underholdende. Uten å gå på kompromiss med noen av delene, mener Tor Martin Bøe, anmelder i VG.

– Slik han covret Sia og Miley Cyrus for noen år tilbake, og slik han bruker Aurora på Alone in the Night. Det er en solid balansert blanding av alvor og baluba som veldig få andre får til, legger han også til.

Surdeig matet med solskinn og engletårer av jesus sjølv

– Hvem har ikke sittet på en restaurant og fått et sånt surdeigsbrød på bordet og tenkt "føkk it”, de må vell komme med håndmassert duelever med moseskum og sauterte blader av rosebusk, men herre%&$%$, bare gi meg mer av det brødet!

La oss ikke glemme ramsløksmør Lindø, det hipster-smørret er forbanna godt.

– Sondre Lerche har vært surdeigen, den luringen. Ligget der på lur og est ut. Da "Avatars of Love» kom ut, var plutselig brødet ferdig. Og det smakte mye, mye bedre enn butikkbrødene, fordi det var et resultat av en lang gjæringsprosess. I tillegg fikk Sondre Lerche rett. Folk, alle typer folk, vil like god musikk til slutt.

Foto: Kristin Knutsen

Anmelderens mannskor har talt! «Avatars of Love» er det beste Lerche har gitt ut- og kanskje tidenes beste norske album? Det mener hvert fall Borge.

Avatars of motherfucking Love

– Denne sangen har faktisk 100 års jubileum i år, sier Lerche om låta Two Way Monologue, som fyller 18 år, på Rockefeller fredag kveld.

Rockefeller har nok aldri opplevd så mange vuggende kjærestepar enn når låter som Sentimentalist og Why Would i Let You Go når ut i lokalet. Et bevis på at han fortsatt er tro mot den lengtende romantikeren. Selv om han omfavner alle delene av egen diskografi på scenen, er det ingen tvil om at han våger å blåse nytt liv i eldre låter. Selv de mer kleine Lerche-klassikeren har blitt Avatars of Love-ifisert. Sleeping on Needles slår hardere mot publikums ører enn «Faces Down» versjonen vi er kjent med. Melodipartier fremstår hardere og Lerche mer kødden i fremføringen av de gamle kjenningene.

Foto: Kristin Knutsen

«Avatars Of Love» albumet får sparket fra seg på scenen denne kvelden. Med låter som Dead Of The Night, som virkelig tar et knusende grep rundt hjerte på lytteren. Det er godt at Lerche beklaget for den melankolske stemningen etter å ha levert linjen We`re living in the dead of the night/ In the hope that we might inspire another ending. Auch!

«Patience» og «Avatars Of Love» står som de klareste stjernene på Lerches nattehimmel. Et totalt inferno bestående av alt det beste fra hans snodige univers - som får eksplodere på scene. Jeg føyer meg i rekken med anmeldere som lukker øynene i det stjernenskuddet inntar scenen og ønsker seg for harde liver at alle gode ting er tre.

Å eldre seg yngre

En vilter opptreden, tøying og bøying med sjanger og guri hvor flørten(??) - han er jo yngre enn noen sinne! Har «Avatars of Love» rett og slett satt Lerches aldringsprosses i revers?

– Han har på sett og vis modnet seg yngre, samtidig som ambisjonene har vokst og han makter å omsette sin inspirasjon til et personlig uttrykk, helt unikt for ham. Han er like mye kunstner som popartist å regne, poengterer Woltmann.

Da bergenseren vendte hjem fra Statene var det uvisst om han bar med seg gull eller gråstein. Han kunne gått helt John Mayer-klikkings-klissesang-bananas der borte, men den gang ei. Gårsdagens konsert er bevis nok på at det snakkes om en musiker som setter fyr i menns spyttkjertler. Det er hele det mannlige anmelderkorpset fra Joakim Randa Berthelsen, Arild Rønsen, Geir Rakvaag, Audun Vinger, Tor Martin Bøe, Espen Borge, Leif Tore Lindø til Andom Woltmann bevis på. Lerche har blomstret til en grasiøs gubbe og vi kan konkludere med at 40-års krisa kler musikken hans forbanna godt!