Veslemøy Sofie Dybwik Fossdal

Ikke Nyskapende, Dog Inderlig Energisk

Bikelanes energiske og gøyale rock fridde til nye og gamle tilhengere på Parkteateret. Kanskje ironisk, når presentasjonen minnet om et kleint bryllup.

Onsdag kveld inntok Bikelane Parkteateret for sin samba. Kanskje ikke fullt så sensuelt, men hofter var det nok av fra frontmann Sigurd Hollen Elgenes. Det var bare Valentinerne som manglet oppi all jokkingen.

Musikken derimot, holdt en mer grasiøs standard. Til å ha startet opp under pandemien og følgelig fått lite liveerfaring, leverte indierockerne låtene sine med en god dose presisjon, og enda mer innlevelse. Og det ble umulig å ikke ha det gøy, når bandet så åpenbart koste seg selv.


Bikelane ga alt da de showet på Parkteateret. Foto: Veslemøy Sofie Dybwik Fossdal

– Jeg har blitt bedt om å si at

Samspillet mellom de to gitarene og bassen fikk skinne sterkest når de dro på i sine mest energiske melodipartier. Et samspill som kom som en liten overraskelse når bandmedlemmene kom ut på scenen i så sprikende antrekk at det så ut som de alle ville ha mobbet eller baksnakket hverandre i en skolegård. Men slik blir det vel når man kjøper klærne sine på UFF.

Klær kunne man også kjøpe denne kvelden, kunne Elgenes informere om fra scenen minst fire ganger. Selv var han dog ikke kledd opp i rykende fersk merch, men heller hvit skjorte og beige blazer. En look som fikk de småkleine pratepartiene hans til å virke som familiens moro-fetters innslag som bryllupstoastmaster.


Vokalisten leverte best når han sang, ikke pratet. Foto: Veslemøy Sofie Dybwik Fossdal

Det var meget bedre når han brukte mikrofonen til å synge i stedet, og tross en rusten start, varmet vokalen raskt opp og nådde toppen under de råere partiene, i tråd med resten av bandet. Det var strengeinstrumentene som for alvor holdt koken oppe gjennom showet, med utfyllende spill som forstørret lydbildet og ga oss vreng, harmoni og energi. Frontmannens tidvise innslag på tamburin gjorde lite annet enn å prøve å putte litt variasjon inn i en ellers presis nok, men kjedelig perkusjonistisk opptreden fra bakerste rad.

Inspirasjon mot imitasjon

Hele repertoaret holdt seg godt innenfor rammene vi har lært å kjenne som indie. De er åpent inspirert av britiske indierockere som Arctic Monkeys og The Strokes, noe som kom tydeligere og tydeligere frem ettersom konserten gikk sin gang og etter hvert siktet seg mot Greta Van Fleet / Led Zeppelin-nivå. Aller deiligst var nettopp det da de dro i gang en låt som stod i stor fare for å være «Vil du værra med meg hjem i natt?», før det viste seg å heller være en spesielt Arctic Monkeys-inspirert låt. En stor lettelse.

Bikelane har etter sigende et rykte på seg blant sine grasrottilhengere for å være cringy, men det er likevel ikke det som er den sentrale takeawayen fra dette showet. Kanskje er det faktumet hjulpet av Tape Trash som varmet opp med sin første konsert post rona, og også leverte mangt et kleint øyeblikk mellom låter, i tillegg til å slite litt med vokalen. De skal dog ha for å holde løftet de ga oss i et intervju i Skumma Kultur for to år siden, og spilte «If You Wanna Know», som undertegnede mener er en spesielt grom låt, også live.


Publikum koste seg stort på Parkteateret. Foto: Veslemøy Sofie Dybwik Fossdal

Sjel og kjærlighet

Men tilbake til kveldens hovedpersoner. Det Bikelane lot publikum ta med seg fra Parkteateret var hva spilleglede og energi kan gjøre for et ferskt band. Kreativt hviler de tungt på inspirasjonskildene sine og beveger seg ikke utenfor kjente rammer og uttrykk, og musikalteknisk løfter ikke prestasjonene dem opp i samme sjikt som skuldrene de hviler på. Men de hadde publikum med seg hele veien, fordi de glattet over uferdighetene i uttrykket sitt med rå energi, spilleglede og rockeskjel. Det blir gøy å følge Bikelane fremover og se dem kose seg på flere scener.