2017 er over og vi har kåret de 10 beste filmene!

Nr. 10 John Wick Chapter 2

2017 var virkelig året for actionoppfølgere, men høydepunktet kom tidlig: John Wick er tilbake og tar oss med til snikmordernes underverden og hevet alle forventninger til de andre actionetterfølgerne som skulle komme: Kingsman: The Golden Circle, Logan, Thor Ragnarock, Guardians of the Galaxy 2, War of the Planet of the Apes og Transformers: The Last Knight for å nevne noen - uten at de greide å måle seg med John Wick 2.

John Wick er på mange måter den perfekte moderne actionfilmen. Den har farten, spenningen og de kuleste dingsene, men skal jeg pirke på noe i det hele tatt må det nok være at plottet kunnevært litt sterkere. Men det er jo kanskje ikke på grunn av løfter om et dypt plot man blir fristet til å se en film som John Wick 2, så det gjør ikke så mye, spør du meg. Det er er tidligere stuntmann/stuntkoreograf Chad Stahelski som (igjen) har regien og det synes, for å si det sånn.
-Thale

Nr 9 Kammerpiken

Kammerpiken kom i norge i Januar 2017, fra ParkChanWok den sørkoreanske regissøren fra Sør-Korea. Hans tidligere filmer er blant annet Old boy, og hevn triologien. Alle som har sett Old boy vet dette er en regissør som ikke er helt a-4. kammerpiken er lettere fordøyelig, men er av samme kvalitet og fornøyselse. Det starter som en klassisk hustlefilm, hvor to fattige con-artist skal lure en rik arving til å gifte seg med en av dem, mens den andre skal bli hennes kammerpike og overbevise henne om å gifte seg. Det er der historien starter men den ender opp et helt annet sted.

Settingen er 1920-talls korea, som er okkupert av Japan. Nydelig sett og kostymer komplimenterer filmens ambisiøse plot. Selv om filmen er på koreansk er den ikke vanskelig og følge, til tross sine plottvister og vendinger. Man gråter og ler uten at toneskiftene virker unaturlig eller påtvunget. Det er noe ganske heftige sex-scener så ikke se den med foreldre kanskje.

Det er en filmopplevelse som forsikrer deg om at Park Chan Wook vet hva han gjør, og at film vet han hvordan han å lage.
-Julie

Nr 8 The Big Sick

Med The Big Sick tar Kumail Nanjiani og Emily V. Gordon for seg den romantiske komedien og redefinerer hva sjangeren betyr. I stedet for å fokusere på morsomme troper og polerte stereotyper er The Big Sick en film som føles nesten smertefullt ekte fra begynnelse til slutt.
På den negative siden kan filmen sikkert slite litt med at det du forventer når du går for å se en sånn film, virkelig ikke er det du får. I filmer som How to Lose a Guy in 10 Days (2003) og The Ugly Truth (2006) møter du den latterlig overfladiske mannemannen og den viljefult vrange karrierekvinnen, deretter følger du hvordan de ender opp med å utvikle grunnleggende evner til kompromiss for å kunne dyrke den unektelige ekte kjærligheten, en kjærlighet som dukker opp like overrumplende som snøen dukker opp for NSB. Du ler litt på veien, du føler litt på veien, og så går du kanskje hjem og lurer på hvorfor noe sånt aldri skjer med deg. Vel, her føler jeg Nanjiani og Gordon har funnet svaret på nettopp dette, og det svaret er et regelrett: Ting funker ikke sånn.

Basert på den faktiske livshistorien til de to manusforfatterne, især historien til Nanjiani, som spiller en lettere fiktiv utgave av seg selv i filmen, så tar The Big Sick for seg hvordan det faktisk er å leve ett liv. Hvordan det er å møte noen, date noen og hvordan det er den første gangen du begynner å lure på om du elsker noen. Og ikke bare det, men for en gangs skyld har vi en romantisk komedie som tillater seg å ta med at livet er ikke bare kjærlighet fra det øyeblikket man ser sin fremtidige ektemake. Det er faktisk en hel hverdag som skal håndteres i tillegg.

Konsekvensen av dette er en historie som tar for seg hvordan vi takler så vell de største øyeblikkene i livet som de minste irritasjoner. Den er like romantisk som den er vanskelig, like morsom som den er trist (og det ofte i samme stund), og like menneskelig som den er utrolig.
-Bjørn

Nr 7 Babydriver

Baby Driver, regissert av Edgar Write (Ant-Man, Shaun of the Dead), er den perfekte filmen for deg som er musikkjunkie, bilelsker eller får et kick ut av spennende krimfilmer. Stilig, spennende og drevet frem av et soundtrack som er skreddersydd filmen - Baby Driver treffer veien og er borte over horisonten på et øyeblikk, og beviser at spenning ikke trenger å ofres for å skrive smarte actionfilmer.

Baby er uheldigvis i gjeld til den sleipe kriminelle mesterhjernen, Doc, spilt av Kevin Spacey, og virker alltid til å ha «one more job» å fullføre på vegne av Doc for å få sin frihet tilbake. Gjennom sitt bekjentskap henger Baby rundt blant annet det utilregnelige paret Buddy og Darling (Jon Hamm, Eliza González), en moderne versjon Bonnie and Clyde, og Bats (Jamie Foxx), en mentalt ustabil løs kanon av en yrkeskriminell. Disse drar Baby på dypere og dypere vann gjennom filmen, og er viktige pådrivere i å øke hastigheten kontinuerlig gjennom filmen.

Filmen er ikke blottet for romanse heller, når vi ser at hovedpersonen, med kallenavnet Baby, spilt av Ansel Elgort, få en økt interesse for servitøren Debora, spilt av Lily James. Denne romansen, fylt av tegneserietroper og håndgripelig menneskelig kjærlighet, blir etterhvert Babys inspirasjon og muse i søken etter å gjøre et filskifte fra veibanen livet hans befinner seg i. Det er også denne romansen som får Baby Driver til å føles ut som en romantisk musikal under forkledningen av halsbrekkende action - noe som gjør at den faller i smak hos et enda bredere publikum enn tradisjonelle actionfilmer ofte gjør.
For å oppsummere: Spenn sikkerhetsselene og se en av 2017s beste og mest utradisjonelle actionfilmer.
-Sondre

Nr 6 Logan

Logan skapte en hvis splittelse i redaksjonen – noen mente den ikke hørte hjemme på listen, men mange likte den altså godt nok til at den nådde såpass høyt opp på listen. Logan overrasket mange med å være den mest blodige og dystre i X-Men-seriens historie.
Satt til en nær fremtid, hvor mutanter jaktes på, er en sliten og aldrende Logan nødt til å ligge lavt. Hans evne til å komme seg etter fysiske skader blir dårligere og dårligere, og han må ta vare på Professor X, som nå er redusert til en gammel og dement, men farlig mann. Svært motvillig ender Logan også opp med ansvaret for en ung mutant, Laura, som har evner ganske lik hans egne.

Filmen er en slags superhelt-noir: ordentlig skitten, sliten, mørk og blodig, og ga oss mer enn noen turte håpe på, etter noen ikke fullt så bra tidligere Wolverine-filmer. Dette er den første superheltfilmen som har engasjert meg nok til at jeg på et tidspunkt måtte tørke noen tårer. Den føltes som et verdig siste kapittel for både Hugh Jackmans Logan og Patrick Stewarts Chales Xavier.
-Hanne

Nr 5 Thelma

Joakim Triers nye film kom høsten i 2017. Thelma er en ung student som flytter til Oslo og er ensom i møte med en hektisk studiehverdag. Noe mange studenter i Oslo kan kjenne seg igjen i. Mystiske ting begynner å skje og Thelma sliter med å balansere friheten og forventinger fra religiøse foreldre. Det er en overnaturlig thriller med nydelig kamera-bruk og strålende skuespiller prestasjoner som fanger deg fra første stund.

Thelma er Norges Oscar-kandidat, med god grunn! Dessverre måtte vi vike for den svenske «the Square». Måten Trier har brukt kameraet og fokuserer på tilsynelatende ufarlige ting ved Thelmas hverdag, skape en følelse av uro og mystikk. Eilin Harboes skuespill gir deg frysninger, og portretterer Thelma som kompleks og sårbar. Thelma får deg til å tenke på det gode og det onde i mennesker, og hvor langt man er villig til å gå får å få det som en vil. Filmens utvikling åpner for flere tolkninger og er definitivt spennende å se flere ganger.
-Julie

Nr 4 Moonlight

Moonlight, fjorårets Bets Picture-vinner, er Barry Jenkins’ andre spillefilm og den som skulle sette ham på kartet. Det er en coming-of-age-historie om Chiron, en gutt som må overleve den harde virkeligheten i et av Miamis belastede nabolag. Filmen illustrerer i korte trekk tre korte, men meningsfylte opplevelser i hans liv hvor forholdet til hans mor og til sin bestevenn står i fokus.

Filmens hovedtema er seksualitet, familie og vennskap. Den blir enda mer sårbar når man vet at forfatteren bak filmen har basert historien på sin oppvekst. Filmen formidler skam, fattigdom og homofili med realisme og integritet og retter søkelyset på disse tingene i en setting vi kanskje ikke får så mye innblikk i.

De tekniske valgene gjort i filmen støtter opp mot måten historien blir fortalt på. I en amerikansk ghetto-setting tenker man mørke bilder, voldsomme scener og mye turbulens. Dette har blitt byttet ut med sterke farger, rene bilder, klassisk musikk og rolige dialoger. Den minimalistiske måten å fortelle en stor historie på er interessant og tankevekkende. Moonlight presterer i å fortelle en turbulent historie med tålmodighet og respekt for sine karakterer.
-Ludvik

Nr 3 Dunkirk

I Christopher Nolans Dunkirk ser vi en av andre verdenskrigs mest dramatiske hendelser fra tre ulike perspektiver. Nesten 400 000 soldater sitter fast på stranden i Dunkirk i Frankrike, trengt opp i et hjørne av nazistene. Én uke blant soldatene, én dag på en sivil båt som kommer for å hjelpe og én time hos det britiske luftforsvaret, flettes sammen i et intenst totimers drama hvor seerne får lite tid til å senke skuldrene. Dette er ikke Nolans første eksperiment med tid, men om det er tydelig nok i denne filmen er diskutabelt.

Om man ikke aner på forhånd hva man går til kan det kanskje ta litt tid før man forstår hvordan hendelsesforløpet henger sammen, men så lenge man henger med på dette er det et effektivt virkemiddel som gjør filmen enda mer interessant. Det er en historie om overlevelse, viljestyrke og pågangsmot, satt sammen på en måte som oppsluker seerne fra start til slutt. Med relativt lite dialog og veldig lite blod er det en annerledes krigsfilm enn vi er vant til. Dunkirk gir oss både historisk innsikt og en god filmopplevelse, såfremt man ikke forventer en avslappende, lettfordøyelig film man setter på etter en lang dag på jobb. Selv om den kan oppleves som til tider fysisk krevende å se på, er den vel verdt en titt.
-Tone

Nr 2 Get Out

Jordan Peeles regidebut Get Out var for meg kanskje fjorårets mest intense filmopplevelse. Den psykologiske thrilleren tok pusten fra meg ved flere anledninger og jeg klarer ikke å slutte å anbefale den til alle jeg møter. Da jeg så at den ble nominert til Oscar for blant annet beste film og beste regi ble jeg utrolig positivt overrasket. Premisset for filmen er: hvit jente tar med afroamerikansk kjæreste hjem til foreldrene for første gang.

Høres kanskje mer ut som et familiedrama enn en triller, men tro meg, denne filmen vil få deg til å nervøst klore deg fast i sofatrekket. Mesterlig skriving, perfekt dramaturgi, politisk relevant tematikk, samt en god dose Jordan Peele humor for å knytte alt sammen, gjør at Get Out er en sjangerfilm som vrir og vender på forventningene. Det er ikke rart at denne filmen er nominert til flere Oscarer og den fortjente definitivt en plass på vår egen topp 10 liste.
-Miriam

Nr 1 Blade Runner 2049

Blade Runner 2049 var årets filmhøydepunkt for mange i noir-redaksjonen, og den havnet derfor helt på toppen av listen. Det var mye spenning knyttet til om oppfølgeren ville klare å leve opp til originalen, Blade Runner fra 1982.

Ryan Gosling spiller K, en ung blade runner som kommer over en gammel og godt begravet hemmelighet, og setter derfor ut på leting etter Rick Deckard. Gosling gjorde en overbevisende rolle ut av K, og det var et gledelig gjensyn både med Harrison Fords Deckard og det dystre, men likevel visuelt blendende fremtidsuniverset.

Filmen svarer på noen av spørsmålene som fansen har lurt på siden originalen kom ut, men ga likevel ikke så mye at mystikken rundt universet forsvant – den ga oss heller nye ting å undre oss over. Den bringer også på banen interessante problemstillinger knyttet til kunstig intelligens i Ana de Armas’ karakter Joi, hologramkjæresten til K.
Heldigvis skuffet altså ikke regissør Denis Villeneuve, og ga oss en mer enn verdig fortsettelse av universet, både visuelt, og lyd- og stemningsmessig.
-Hanne

Bilder: Filmweb