Black Panther har mildt sagt hatt høye forventninger å leve opp til, ikke bare som det neste store i rekken av Marvel-filmer, men som et viktig bidrag til økt representasjon av ulike etnisiteter i populærkulturen. Black Panther følger en typisk struktur, men i utypiske rammer, og handler om så mye mer enn det gode mot det onde, om så mye mer enn en superhelthistorie vanligvis gjør.

Wakanda er en fiksjonell afrikansk nasjon som i alle år har hold seg og sin overlegne teknologi skjult fra omverdenen. I Captain America: Civil War (2016) så vi Wakandas tidligere konge, T’Chaka (John Kani), bli drept. Nå har kongens sønn T’Challa, spilt av Chadwick Boseman, returnert til hjemlandet for å ta over tronen.

Ikledd sitt Black Panther-antrekk må T’Challa også beskytte sitt folk fra dem som ønsker å stjele og selge vibranium-teknologien landet er bygget på. Vibranium er det som gjør Black Panthers drakt så sterk, og kan brukes til å lage uhyre kraftige våpen. Det ville dermed være katastrofalt om vibraniumet endte i feil hender. En av dem som truer Wakanda og verdens trygghet er Andy Serkis i rollen som Ulysses Klaue, en ganske så sprø Sør-Afrikansk banditt. I tillegg vil det vise seg at Erik Killmonger (Michael B. Jordan) har sin egen agenda, og utgjør en meget stor trussel mot kongedømmet.

Etter et par for mange nazikjeltringer i Marvel-universet for min smak, er det deilig å denne gangen se en karismatisk superskurk med et litt mer interessant motiv. Erik Killmonger har troverdige grunner til hvorfor han ønsker å styrte Wakanda, og det er nesten nok til at man kan føle med han. Bakgrunnshistorien er dessverre litt for lite gjennomført, og karakteren fremstilles som så veldig brutal og kompromissløs at det ikke går helt å ha empati likevel. De moralske spørsmålene og samfunnskritikken som Killmonger trekker inn i filmen peker til USAs og verdens rasistiske historie og holdninger, og det er derfor synd potensialet ikke utnyttes fullt ut.

Supertrioen Nakia, T'Challa og Okoye. (Foto: The Walt Disney Company Nordic)

Heldigvis hviler ikke filmen bare på sine skurker og sin helt. Black Panther er langt ifra alene om å kjempe for å redde verden - han har nemlig et stødig team av kvinner i ryggen. Nakia (Lupita Nyong’o) er en kapabel spion, og Okoye (Danai Gurira) er Wakandas dyktigste kriger. Shuri (Letitia Wright) er teknologiekspert og kongens søster, og får Tony Starks oppfinnelser til å se ut som noe funnet opp av en barneskoleelev. For en fryd det er å se actionscener med disse i spissen, for sjeldent har tøffere damer prydet lerretet! Her finnes ingen prinsesser i nød, bare handlingskraftige, tredimensjonale kvinner.

Nakia er T’Challas ekskjæreste, og selv om det er et romantisk subplot og spenning mellom karakterene, forstyrrer det ikke resten av historien. Nakia har sine egne ønsker og grunner for de valgene hun tar, på lik linje som resten av de kvinnelige karakterene. Det er ingen selvfølge for filmer i denne sjangeren, noe som gjør det desto mer gledelig å se flere slike sterke karakterer samlet.

En mann som derimot har litt uklare motivasjoner er Martin Freeman som CIA-agent Everett Ross, som først ser ut til å være fiendtlig innstilt mot T'Challa og hans folk, men som på veldig kort tid viser seg villig til å ofre livet for Wakanda.

Visuelt sett er filmen særdeles vakker, med flotte afrikanske landskap og detaljrike og fargesprakende kostymer. Den såkalte afrofuturistiske settingen er spennende, og resulterer i et koldtbord for øyet, fra start til slutt. Det hele toppes med musikk komponert av Ludwig Göransson, med god hjelp fra Kendrick Lamar, som passer ypperlig til stemingen i filmen.

Afrofuturisme er en visuell fryd. (Foto: The Walt Disney Company Nordic)

Det skal også nevnes at filmen, i god Marvel-tradisjon, ofte er morsom. Det er ikke fokus på humor på lik linje som i Taika Waititis Thor: Ragnarok (2017), men fremdeles mange anledninger til å trekke på smilebåndene. Fans av Marvel-legende Stan Lee kan glede seg til hans cameo også denne gangen.

Regissør Ryan Coogler har altså gjort en god og grundig jobb med Black Panther. Det er en bra superheltfilm, med de sjangertrekk og action-scenene man kan forvente, og en god dose av noe ekstra. For selv om Marvel-filmer flest følger samme oppskrift, rommer Black Panther overraskelser og vendinger man ikke forventer, og tar opp kontemporære moralske spørsmål som gir filmen en dimensjon nesten alle superhelthistorier mangler. Fiksjon er best når den tar oss inn i en helt annen verden, men samtidig sier noe om den tiden vi faktisk lever i, og her treffer Black Panther et ømt punkt.

Jeg gir Black Panther 8/10.

PS: Som alltid er det verdt å bli sittende til siste slutt av rulletekstene, særlig hvis du vil ha et hint om hva neste Avengers-film skal handle om.

(Toppfoto: The Walt Disney Company Nordic)