Joker: En Solformørkelse

Et fenomen man må få med seg

‘I have a condition’ forteller Arthur Fleck (Joaquin Phoenix) oss, og det at han hoster og kveles av ufrivillige latteranfall ser ut til å bare være symptomet på tilstanden han lider under; den uthulte kroppens siste forsøk på å beskytte seg selv mot den håpløsheten som gjennomtrenger hver millimeter av Flecks liv.

Joaquin Phoenix sin tolkning av karakteren er nesten provoserende gjennomført, og selv om det er naturlig å sammenligne den med Heath Ledgers legendariske opptreden i «The Dark Knight» (2008), så føles det ikke som om de direkte konkurrerer. «Joker» ville nok ikke vært mulig som film uten Ledgers bidrag, og resultatet blir som Filip II og Aleksander den Store: Kongen som legger grunnlaget som tillater prinsen å bli erobrer. Det virker som om «Joker» forsøker å ære dette forholdet ganske direkte. For eksempel førte Ledger en dagbok i forarbeidet til «The Dark Knight», og om du kjører et bildesøk på denne dagboken før du ser «Joker», så vil du nok forstå hva jeg mener.

Dette er ikke en superheltfilm, og det er heller ikke en antihelt-film, i hvert fall ikke i noen tradisjonell forstand. Det er historien om Arthur Fleck, og hvis Arthur Fleck har noen superkraft, så er det en overmenneskelig evne til elendighet. Filmen portretterer ikke bare depresjon, den føles deprimert. Den får Christopher Nolans Batman-trilogi til å se ut som barnefilmer, og selv James Mangolds «Logan» (2017) er en hyggelig opplevelse i sammenligning.

«Joker» er så oppslukende dyster at den føles mer fundert i fransk eksistensialisme enn i DC universet, men er allikevel spekket med popkulturelle innflytelser. Den mest påfallende av disse er nødvendigvis Scorsese, som kanskje ikke er så underlig med tanke på at mesterregissøren selv var tilknyttet som produsent, før tidspress gjorde det nødvendig for ham å trekke seg ut av prosjektet. Scorsesetheten blir ikke mindre av Robert De Niros upåklagelige opptreden som talkshow-verten Murray Franklin, en direkte referanse til filmen «The King of Comedy» (1982), som ved siden av «Taxi Driver» (1976) er Scorsese-filmene som «Joker» låner mest av. «Joker» er allikevel ikke en kopi, men et amalgam av ulike innflytelser og referanser, og alle blender inn i et sjeldent velkomponert hendelsesforløp som verktøy for å fortelle historien, fremfor som billige triks for å appellere til fankulturen. Blant annet er det et par sekvenser i filmen som jeg mener låner ganske tungt fra Sam Esmail-serien «Mr. Robot» (2015- ), og noen elementer i en karakter som minnet meg veldig om karakteren Magnifico Giganticus fra sci-fi-romanen «Foundation and Empire», av Isaac Asimov.

Jeg har i utgangspunktet forsøkt å holde meg så langt unna andre synspunkter på filmen som overhodet mulig, men jeg har fått med meg at det er enkelte som synes den er problematisk. Jeg kan forstå dette. Det er en viss sjanse for at enkelte med ganske usosiale politiske synspunkter vil føle seg representert i denne filmen, på litt tilsvarende grunnlag som enkelte rasister visstnok setter pris på filmen «American History X» (1998), og hvordan «Fight Club» (1999) ser ut til å være favorittfilmen til alle med maskulinitetskomplekser (jeg innså akkurat at Edward Norton er med i begge.. usikker på hva det betyr). Jeg sier på litt tilsvarende grunnlag, for der begge disse eksemplene beviselig har en innebygd moralitet i plottet som går i mot de mest kontroversielle av fansen sine ideologier, så gjør ikke «Joker» det. Dette, i all hovedsak, fordi «Joker» ikke har noen moralitet overhodet. Den beveger seg stort sett utelukkende i gråsoner, og det er dette, fremfor alt annet, som ser ut til å være poenget. Noen tilskuere kommer ikke til å like dette, og det er forståelig, men jeg klarer ikke rettferdiggjøre dette som noe som egentlig taler i mot filmens brillians.

«Joker» er ikke et politisk manifest, det er en antikomedie. Det kan være greit å huske på at Todd Phillips hovedsakelig har en fortid som komedieskaper, blant annet «Hangover»-trilogien. Dette har en relevans på flere måter. For det første er Arthur Fleck både klovn og aspirerende standupkomiker, og karakterens unike personlighet tjener til å kommentere en del på både hvor viktig humor er som en menneskelig egenskap, hvilken rolle det spiller i samfunnet og hvordan komedien egentlig fungerer. Det andre er at «Joker» på mange måter er en komedie snudd på hodet. Den bygger opp ubehag og stress som en komedie ville gjort, men der komedien ville sluppet opp for å gi tilskueren muligheten til å le av lettelse, så fortsetter «Joker» å klemme, som usynlige hender som siger inn gjennom øyne og ører for å kvele tilskueren fra innsiden, til alt man kan gjøre er å le av fortvilelse.

Bare så du er advart: Dersom du har en tung tid i livet, så kan det kanskje være best å vente litt, eventuelt gjennomføre tiltak for å lette stemningen ganske raskt etter filmen. Jeg anbefaler å for eksempel slenge på «The Big Sick» (2017) når du kommer hjem, som en slags motgift.

Men, alt i alt er «Joker» en fantastisk og uforglemmelig opplevelse som jeg sterkt anbefaler å få sett mens den fortsatt går på kino. Det er en solformørkelse av en film, et spetakkel med et blendende fravær av lys. Den er dyster, problematisk, vakker og unik. Det er en film som kommer til å leve lenge, og en av de beste opplevelsene jeg har hatt i et kinosete de siste tyve årene, så det er umulig for meg å gi den noe annet enn full score.

10 av 10 til Todd Phillips «Joker»

Foto: SF Studios